Da var det klart for ny oppdatering igjen!

Ved forrige oppdatering var vi fortsatt i Granada, Nicaragua. Siden den gang har vi (sjokkerende nok) forflyttet oss. Første stopp var Isla de Ometepe, ei øy som ligger i Mellom-Amerikas største innsjø: Lago de Nicaragua. Vi tok ferga fra Granada til Altagracia på Ometepe. Der overnatta vi ei natt, og dro videre til Moyogalpa neste morgen. Moyogalpa er den største "byen" på øya, men den er ikke større enn at den første personen vi møtte der, var vår canadiske venn Chris. Vi tilbragte hele dagen sammen med han. Vi leide sykler og syklet ut til en strand, Punta Jesús Maria. Der bada vi i innsjøen og gikk på vannet (se bilder i "Honduras, Nicaragua og Costa Rica"-albumet vårt), og hadde en helt fantastisk dag!

Dagen etter, nærmere bestemt onsdag, dro vi fra Ometepe og videre mot Costa Rica. Vi møtte serbiske Andreja og kompisen hans da vi gikk av ferga, og de tok oss med til busstasjonen på fastlandet. Derifra var planen å ta buss til Liberia i Costa Rica, men den gikk ikke før om flere timer. Og så lenge orket ikke vi å vente, spesielt ikke i den varmen! Så vi tok taxi til grensa. Da vi kom fram til grensa, prøvde både taxisjåføren og et dusin andre å lure oss for penger. Taxisjåføren mente at vi skulle betale 12 dollar hver for turen, mens vi hadde avtalt 6 dollar per person, altså 12 dollar tilsammen, så da måtte vi krangle litt (på spansk! Det kjem seg!). Men det berømte Senjatemperamentet kom ikke ordentlig fram før en dunge menn prøvde å kreve penger av oss for innreisepapirene vi trengte for å komme oss ut av Nicaragua og inn i Costa Rica. Selv om de tilbydde oss en "buen precio" (ekvivalenten til "special price just for you, my friend"), så ble vi dritsure!

"Dere får ikke tak i disse papirene noen annen plass! Og dere trenger dem for å komme dere ut av landet, vi gir dere en god pris!". Det eneste vi gav dem var to stygge blikk, samt noen nordnorske gloser som ikke egner seg på trykk. Og sannelig min hatt fikk vi nøyaktig de samme papirene ved grensekontrollposten, gratis!

Den nicaraguansk-costaricanske grensa var forresten et altfor langt lerret å bleike! Vi overdriver ikke når vi sier at vi var der i tre timer. Uff, den grenseovergangen trengte sårt et effektiviseringsfriskt pust!

Da vi stod i kø på nicaraguansk side, kom en busselskapdame bort til oss og lurte på om vi skulle til Liberia. Ja, vi skulle jo det.
"Vil dere være med bussen som står der borte? Den går om fem minutter, dere må skynde dere!"
"Ja, vi vil være med! Venter dere?"
Jada, de skulle vente. Og om de skulle vente! HERREGUD, så lenge de skulle vente! De fem minuttene vi "skulle" vente, ble til tjue, som ble til førti, som ble til èn time!! Vi må minne oss selv på hver dag at vi er ikke, jeg gjentar, vi er ikke i Tyskland.

Dagen endte ikke der, for å si det sånn! Vi hadde gitt beskjed om at vi skulle av i Liberia, så da vi endelig kom oss ombord i den j**** bussen, var vi ganske slitne og sovna. En drøy time senere hører vi "Lbra" i høytaleren. Ja, det skulle vise seg at det var bussjåførens måte å si ifra til dumme, norske jenter at "Hei dere, nå er vi i Liberia, dere kan hoppe av her". Og nøyaktig åtte sekunder etter at han så flott hadde annonsert stoppet, kjørte han videre.

"Hæ? Skulle vi av der? Sa han Liberia?", diskuterte vi litt fram og tilbake før Lone gikk fram og spurte. Jada, da hadde vi kosta forbi og ut av byen fort som bare det. Deretter avtalte Lone med sjåføren at han skulle kaste oss av så fort mulig. Tilfeldigvis ved en liten sjå av en politistasjon. Der ble vi først passkontrollert av konstablene, før de viste oss bussholdeplassen på andre siden av veien. Vi tasset over veien, passelig forvirra, men satte oss lydig ned på benken og venta på bussen. Og til Liberia kom vi oss. Etter langt om lenge.

Hurra!

I dag har vi dessuten hatt en fantastisk dag! Vi meldte oss på en tur arrangert av hotellet vårt. Og for en tur det ble! Guiden vår tok oss med ut i regnskogen og vi fikk se fossefall, pastellblåe elver og mange morsomme fugler. Deretter dro vi til et 14-stjerners hotell (minst!) der vi fikk omvisning i deres private botaniske hage, som inneholdt både kolibriobservasjonspunkt og en sommerfuglhage, i tillegg til alskens rare og fantastiske blomster. Deretter fikk vi bade i hotellets mange varme kilder (hurra! Endelig varme kilder), både med og uten mineraler. Men det beste av alt, var vannsklia! Joda, Ingebjørg og Lone ble 7 år igjen!

Se for øvrig bildealbumet Blue River, Costa Rica for bilder fra dagens herligheter!