Da var endelig tiden komme for en rastløs reisefot som er var sulten for å se verden, over på et nytt kontinent igjen. Turen har gått til Canada, nærmere bestemt i Trois Riviere hos Nick i Quebec. Denne turen blir litt annerledes enn sist langtur jeg var på. Jeg reiser alene fra Norge også denne gangen, men nå drar jeg for å besøke og møte folk jeg jobbet med på Hayman Island i Australia.

Etter en kort tur innom Oslo, et par timer over dammen og en mellomlanding i New York, landet jeg på Canadisk jord i Montreal. Her ble jeg møtt av en velkjent og savnet varme som kunne minne om et land "down under" i temperatur. Sola skinte, og tempen lå rundt 30*c.

Jeg fløy inn fra Norge, og Alicia (fra Melbourne) fløy inn fra Lake Louise i Alberta hvor hun har jobbet i tre mnd. Vi landet med bare 30 min forskjell og ble hentet av Nick (som var min romkamerat på Hayman) Det var utrolig godt å se de igjen etter ni mnd. Alicia så oss ikke med det første, men så skjønte hun at det måtte være oss da hun så en "tall tanned dude". Det ble en rolig kveld på terrassen med en del mimring og oppdateringer over et par pils den kvelden.

Jeg viste at Quebec var en provins i Canada, og at det var noe som het Quebec City som var "hovedstaden" her. Men at Quebec var så stor hadde jeg ikke forestilt meg. Han bor i Trois Rivier, en liten forstad rett over timen utenfor Quebec City og her bor det rundt 230 000 innbyggere. Jeg viste også at folk snakket fransk her, men ikke at absolutt alt gikk på fransk. Selv veiskiltene er på fransk, kun fransk. Og det er ikke alle her som idet hele tatt kan engelsk. Så her var det bare en ting å gjøre, og det var å utbedre den rustne fransken fra ungdomsskolen og intensivkurset fra iPod'en til og fra jobb de siste ukene før turen.

Vi har satt oss base i leiligheten til Nick. Familien hans har et sterkt familiebånd, og har bl.a. derfor den ene fetteren med familie boende i første etasje med familie, og mora boende i underetasjen i huset. Den andre dagen starter forholdsvis rolig med en liten dukkert i det nye bassenget de hadde fått i bakgården, og et par pils i sola. Etter hvert kom flere og flere fra familien hans, og til slutt endte det hele opp med en stor familie fest som endte opp med at mora til Nick drakk "beer bong" (en måte å styrte ei pils på gjennom ei trakt). Som du sikkert forstår, gikk det hardt for seg denne kvelden. Det var litt utfordring i starten med språket, men etter hvert skal jeg si at både humøret og språket gikk bedre for seg. Hehe. Det gjaldt for så vidt ikke bare meg og Alicia, men også familien hans som turde å prate mer engelsk.

Vi tok en kjøretur til et sted hvor de har samlet mange bygg fra gamle Quebec og satt opp en gammel landsby. Litt over en times kjøretur, og et par usvinger senere (man kan si det slik at det er ikke bare å snu om man kjører forbi ei avkjøring her, det tar litt tid før neste kommer og man får snudd) kom vi til old Quebec city, Le village Quebecois d`Antan fra 1810. Det var en utrolig koselig og genuin stemning i landsbyen hvor folk hadde kledd seg ut i passende antrekk fra den tidsepoken. Uansett hvor du gikk, jobbet det folk i de gamle verkstedene, i smia, på snekkerverkstedet og på meieriet. Og nå og da gikk man forbi et hus hvor det satt to tre personers og spilte på fiolin og skje og sang. Vi fikk også kledd oss ut som gamle bønner og fikk tatt et lite suvenirbilde av oss tre.

Da Grand Prix var "in town", dro vi til byen for å se fyrverkeriet som var den ene kvelden. Tusenvis av folk hadde møtt opp på brygga for å se fyrverkeriet og ta del i Grand Prix feiringa. Etter fyrverkeriet var det tid for litt clubbing. Det er forresten en ting jeg aldri skal gjøre mer i sandaler da jeg våknet opp neste morgen med tidenes gnagsår.

Etter ei natt (tidlig morgen) med clubbing, tok vi turen ut til en av nasjonalparkene i Quebec for å campe dagen etter. Ca halvannen times kjøretur tok det for å komme til nasjonalparken La Mauricie. Det første stedet vi tenkte å campe var ved en innsjø. Det var som man ser på film, helt stille på vannet, bare noen ender som svømmer over innsjøen, og fire franskmenn som sitter med vannet med gitar og spiser ost og kjeks. De fortalte oss hvor vi kunne campe. På vei tilbake til bilen kunne vi se et lavtflygende sjøfly og bak oss kom de velkjente nasjonalpark rangerene i en pick-up da de var på runda si for å passe på. Vi satt opp camp et stykke unna på en campingplass ved enn anna innsjø. Da det begynte å regne litt, satte vi opp presenning som vi kunne sitte under og spise pølsene vi grillet på bålet.

Dette er settinga: Ett telt i kanten av en innsjø i en nasjonalpark i Quebec, Canada. Tre personer fra tre kontinenter samlet rundt et bål igjen etter å ha truffet hverandre på andre siden av kloden… Det var en utrolig flott kveld, og etter å ha satt maten i isboksen og trygt inne i bilen så ikke bjørnene kunne få tak i den, tok vi kvelden og sovnet til lyden av regn som traff teltet. Telte som skulle være vanntett… var ikke vanntett. Jeg våknet opp med at jeg hadde føttene i en vanndam inne i teltet. Det var oppholds da vi våknet tidlig på morgenkvisten, så vi pakket sammen teltet og sakene våres før tordneværet som lusket over fjellene traff oss, trygt inne i bilen.

Da Alicias bestefar lå for døden, ble hun føyet hjem for en uke for å si farvel og delta i begravelsen. Vi kjørte henne tilbake til Montreal hvor vi hadde landet en uke tidligere så hun kunne ta sin 26 timer flytur til Melbourne for å ta del i begravelsen.

Det ble et par dager hvor vi bare slappet av, så film, og spilte litt gitar. Ja tro det eller ei, jeg har fått mine første gitartimer her borte. Og nei, det er ikke så lett som det ser ut til.