Ettersom vi skal være halvveis packpackere, var vi enige om at vi skulle ta 22-timers buss fremfor å fly. Penger spart, fin natur, overnatting spart. Vi satt oss på bussen med godt humør, og jeg var positivt overrasket over at setene var mer komfortable enn kystbussen stav-bergen. Vi var forberedt på aircondition, så vi hadde to  lag med gensre, i tillegg til ytterjakke og bukse.
Etter fire timer var vi fremdeles optimistiske og håpte at vi klarte å få sove, til tross for litt for kald aircondition. Etter ni timer var vi iskalde, vonde i kroppen og litt mindre optimistiske. I løpet av natten ga jeg opp da jeg ikke lengre kunne svelge mitt eget spytt.

Omsider var vi fremme, etter 25 timer.
Marie var utslitt, jeg var en zombie med halsbetennelse. Nå skulle vi til vannfallet på egen hånd. Lokalbussene var ikke noe problem, vi kom oss frem og så på vannfallet. Vi dro hjem, gikk ut og spiste med de andre på hostellet. 

Dagen etterpå våknet vi uthvilt, og bestilte buss til argentina. På vei over grensen konkluderte vi med at det ikke var så lurt å gå og se vannfallet i zombie-tilstand. Ingen av oss var særlig imponert, og vi satt ikke pris på naturen  slik vi ellers ville ha gjort (spesielt meg, da jeg ikke fikk ned noe som helst mat). Vi fikk bilder i hvert fall.

Etter grensestasjonene og sikkerhetskontroll var vi over på den argentinske siden, og litt senere var vi på terminalen vi skulle ta buss fra. Vi møtte faktisk to nordmenn på den argentinske grensen som tok følge med oss hit. Så tok vi turen til den argentiske siden av vannfallet. Formen vår var hakket bedre enn gårsdagens, så vi mente dette var den fineste utsikten. Om det egentlig er tilfellet er vi usikre på. 

Deretter fant vi frem til terminalen igjen. Nå skulle vi på en 18 timers busstur, og lurte på hva vi hadde i vente. Joda, setene var komfortable, men det var de forrige også. Litt mer fornøyde var vi da airconditionen var behagelig temperatur. Litt skeptiske var vi da bussen ble stoppet tre ganger av politiet i løpet av den første timen. Litt mer lettet var vi da de kom med tepper og pute. Nesten litt kos da de kom med mat. Enda bedre da de satt på en film (en film vi likte). Litt mer positive da vi fikk tilgang til vin og sjampagne. På dette tidspunktet hadde vi det veldig komfortabelt og var sjeleglade for å ha valgt argentinsk selskap. Det var ikke bare rykter at de argentinske var bedre. Riktignok skriver jeg kladden kl fem om natten, mens Marie ser ut til å sove godt i setet foran meg. Det kan tyde på at jeg sovnet før henne og min tette nese lager litt for mye lyd, så hun ville ikke sitte ved siden av meg. Jeg vet hun er glad i meg på dagtid. Mens jeg skriver er jeg nokså uthvilt, i tillegg får jeg med meg landskapet, som jeg i denne tilstanden setter pris på.

Jeg er klar over at et av verdens syvende naturlige underverk burde fått mer oppmerksomhet enn bussturen, men det er helt oppriktig at vi er mer oppspilte over den argentiske bussen enn vannfallet. Den brasilianske ødela oss.

Nå gleder vi oss til Buenos Aires, og kanskje litt mer søvn før den tid. Det skal bare gjenstå 3-4 timer, så vi får se om vi slipper tre timers forsinkelse på denne bussen.