Hvordan skildre Havana. Det er en by med falleferdige bygninger, spøkelseshus, ubelyste gater og biler som spytter ut kullsvart eksos. I vårt område eksisterte det ikke butikker, bare loppemarkeder og rasjoneringsutsteder. I tillegg måtte jeg vise ID og signere for å betale med 50 CUC. Det var dette som dro meg til Cuba, det rare landet hvor tiden har stått litt stille. Egentlig forventet jeg ikke strøm, men Marie hadde opplyst om at det var aircondition i Casaen.

Casaen delte vi med flere generasjoner, og det lå i et område med lite turister, Guanabo. Første måltidet ble prinsessene fra Norge litt målløse da middagen hadde tre rader med tenner og så ut til å kunne spise oss. Familien vi bodde hos var veldig gjestfrie og vi fikk en hel leilighet for oss selv, noe som falt i smak. Beliggenheten var utmerket, kun en blokk fra stranden.

Flere aspekter med Cuba fascinerte oss. Bilene var klassiske, som forventet. Vi var tilbake på 50-tallet, ikke en gang doseter var oppfunnet. Ektepar sparer nok en del krangler på at det ikke finnes doseter. Bokhandlerne vi var innom hadde som regel kun én type engelske bøker, som de ivrig prøvde å selge til oss. Det var biografier om Castro, USAs spionasje, Cubas uskyld i den kalde krigen, og enda litt mer om spionasje. Ikke rart at det var ulovlig å ta med walkie-talkies inn i landet. Strendene var over forventning. Varmt, klart og uten skummel tang. Mens jeg fløt ute i vannet var det et liv uten bekymringer. Eneste frykt var at det plutselig kunne komme et havdyr fra Hemingsways bok, the old man and the sea, og spise meg. Enten det var en av de utallige haiene, et portugisisk krigsskip, eller en 18 ft sverdfisk. Jeg tenkte det mest sannsynlig var for grunt for de ovenfornevnte, men det var nok til å gå enda grunnere.

Turen til Cuba kunne vært fascinerende med følelsen av å reise tilbake i tid. For øyeblikket er det vanskelig å se tilbake på Cuba med entusiasme, ettersom vårt siste døgn ble tilbrakt i sinne. Kl fire var vi i taxien på vei til flyplassen, klare til å ta turen videre til Cancun. Den drømmen ble imidlertid knust av et flyselskap som mente at flygningen ikke eksisterte. Så der var vi. På Cuba. Uten en eneste flygning til Cancun samme dag. Uten internett, for på Cuba må man lete lenge etter internett. American Idol har de, men ikke internett, og ikke planlagte flygninger. Var flyet kansellert? Neida, det hadde bare ingen intensjoner om å lette fra bakken i det hele tatt. At strømmen går på flyplassen mens jeg skriver litt bittert kl syv om morgenen, mens vi egentlig skal sitte på flyet, gjør virkelig ikke saken bedre. De kan prøve seg på en buenos dias.