Swakopmund, dag 9+10, 6 + 7. desember.

Etter en morsom kveld, hadde vi en slitsom og tidlig oppvåkning, spiste, pakket sammen og kjørte videre. Vi stoppet på veien og sa hadet til driveren av campen, kona og bikkja. Så ble det en lang dag i bilen, men på dette tidspunktet begynte de fleste av oss å bli flinke til å slappe av (les: sovnet etter 2 minutter på veien). Vi stoppet også for å se på en stor, stygg, tørket plante i ørkenen. Vi forsto ikke helt hvorfor vi såg på denne, men tok da et par bilder og sånn. Etterpå forsto vi på Brett at det var en big deal fordi planten var 1000 år gammel. Så da ble det litt kulere.

På kvelden kom vil til Swakopmund, og et nytt Drifters Inn. Først hadde vi en briefing med damen som drev hostellet. Hun ga oss en del info om hva vi kunne gjøre i Swakopmund. Vi bestemte oss for et par aktiviteter, Miriam, Bart og Lukas for ørkentur med firhjulinger, og meg og Maria for fallkjermphopping. :) Vi begynte å glede oss til neste dag. Etter briefingen gikk vi ut for å spise middag, og etter det og et par øl var de fleste trøtt og fant sengene sine. Allerede uvant å legge seg i seng i stedet for på madrass.

Dagen etter dro altså Miriam, Lukas og Bart ut i ørkenen for å råkjøre firehjuling, og for å se på firfirsler og andre morsomme ting som er i en ørken.. ;) (Jeg hadde egentlig planlagt å være med på fallskjermhoppingen, men hadde fortsatt skikkelig trykk i øret pga nevnte øreverk. Men alternativet, quaddriving, viste seg å være morsommere enn jeg hadde trodd. Hadde en superfin dag med gutta der i ørkenen. Etter å ha fått byttet quad (den jeg hadde først føltes helt skjeiv, så den måtte Lukas ta over, haha), fikk jeg rimelig taket på det. Kjørte meg fast bare to ganger ;) Etterhvert kunne man se oss råkjøre oppover sanddynene. Og mot slutten av turen fikk vi se at ørkenen praktisk talt endte i havet. Nydelig! Miriam.)

Da jeg og Maria sto opp hadde de andre allerede dratt. Vi spiste frokost, og hadde masse sommerfugler i magen. Kl 10 ble vi hentet av en litt gærn fallskjermmann, og kjørt ut til noen andre litt gærne fallskjermmenn. Vi underskrev et skriv som bl.a. sa at hvis vi døde var det vår egen feil, før vi kjørte ut til en liten flyplass ute i en ørken. Vi skulle begge med Milo, og han og meg dro opp først. Pittelite fly, men jeg var faktisk ikke så veldig skeptisk. Milo gjorde sitt beste for å berolige meg: "Det går helt sikkert bra.... Hvis ikke så dør vi.. Så det så!" På 10000 fot spente han meg fast og så hoppet vi ut. En helt utrolig følelse. Etterpå hoppet Maria, og hun hadde en like bra opplevelse som meg. Etterpå klarte vi ikke stoppe å smile. :):)

På kvelden lagde vi mat og tok noen øl på Drifters Inn, med bål og alt. Fallskjerm-Milo kom også en tur, og jeg avtalte med han å hoppe morgenen etter også. Men uheldigvis, da han kom for å hente meg neste morgen, var det tåke..:( Veldig dumt, men får hoppe en annn gang i stedet for. :)

Grete <3