Spitskop, dag 11, 8. desember.

Etter en handlerunde i Swakopmund gikk ferden videre oppover the Skeleton Coast til Cape Cross, der vi skulle besøke en selkoloni. Vi gledet oss til dette, trodde det skulle være koselig, med søte seler. Da vi kom dit ble vi møtt av en forferdelig stank, og Brett fortalte at de store hannselene noen ganger krabbet over babyselene for å komme seg frem, slik at disse naturlig nok døde. Stanken vi kjente var døde, råtne seler, og vi gledet oss ikke så mye lengre. Vi gikk ut av bilen og bort til et gjerde som skilte oss fra stranda, og der var det et hav av levende og døde seler, råtne seler, halvdøde babyseler, og lyden av disse selene var forferdelig. Da Miriam og meg er ganske så bløthjertede av oss, halvsprang vi tilbake til bilen og satte oss i forsetet for å høre på musikk. De andre ble igjen og tok bilder.. Æsj. Vi kunne ikke komme oss bort derifra fort nok.

Litt senere på dagen stoppet vi for å ha lunsj, før vi kjørte til Spitskop, der vi skulle campe. Det var et tørt landskap med gedigne steiner og små fjell, veldig fint. Brett fortalte om bander som ranet folk på disse traktene, og om "bushmen". Vi låste inn alle tingene våre, og såg oss rundt med stjålne øyekast for å se om noen hadde tenkt å ta oss. Etter dette brukte vi et par timer på avslapning/solin/soving/julebrygg før vi såg nok en nydelig solnedgang. :) Vi klatret opp på en stein for å nyte utsikten. Jeg kommer meg nesten alltid opp, men aldri ned, så Bart måtte halvt støtt/halvt bære meg ned.. Bart på 40 år er fra Nederland, og på dette tidspunktet hadde vi begynt å forstå at han var den voksne, ansvarsfulle og hjelpsomme, og ikke guiden Brett;)

Vi hadde nok en koselig kveld med god mat og drikke. Og ingen bushmen kom!

Grete <3