Det var befriende deilig å parkere bilen på flyplassen i Los Angeles etter fire dager på kryss og tvers med bil i ørkenstaten Arizona.

Air New Zealands Boing 767 fraktet oss behagelig over Stillehavet til Rarotonga på Cook Island natt til mandag. Air Rarotonga fløy oss videre til den endelige destinasjonen med en sliten Saab 340. (nesten 30 år gammel i følge Flightregister) - til den vakre atollen Aitutaki - 50 minutters flytur nord for Rarortonga.

Det er litt spooky å komme til et så til de grader avsidesliggende sted som Aitutaki. Stort lengre hjemmefra er det faktisk ikke mulig å komme, sånn rent tidsmessig. Datolinja går rett borte i bølgene her et sted…

Øya har 1600 innbyggere som stort sett livnærer seg på turisme pluss en del offentlig ansatte. Vår kontaktperson på øya - Vaa - forklarer at det dessverre er fraflytting fra Aitutaki. Mangel på arbeid og en orkan i 2010 som la mye av bygningsmassen i rutiner, er hovedforklaringen. Vel, uten å oppfordre til masseturisme - med et så magisk utgangspunkt som denne lille perlen i Stillehavet har - håper jeg det blir igjen nok folk her til å holde turisthjulene i gang i fremtiden også.

For dette er rett og slett et paradis. Jeg liker ikke å bruke ordet, men det er et paradis. Rett utenfor vår spartanske bungalow, ligger kilometer på kilometer med strand, omkranset av et rev som går rundt hele øya og holder sultne haier på avstand. Innenfor dette revet ligger tusenvis av små korallrev i krystallklart vann - med et yrende liv av små, fargerike fisker. Det er rett og slett en drøm å snorkle her! Og vi har altså dette nesten helt for oss selv. I går møtte vi en håndfull turister, i dag har vi knapt sett snurten av andre enn noen lokale barn som synes det var spennende å leke med noen jevnaldrende "blekansikter".

Og for å gjøre paradis-opplevelsen, komplett: Solnedgangen. Jeg har bare sett den like vakker på stranda i Koh Lanta i Thailand. Så kom mørket og stillheten. Ikke en lyd. Ikke et vindpust. Ubeskrivelig deilig.