Vaar siste dag i New Zealand var kommet, og vi var klar over at dette kom til aa bli den lengste. Bokstavelig talt. Vi skulle reise tilbake i tid, fra GMT +10 til GMT -8. Dvs, vi reiste ca kl halv ti paa kvelden den 17., og kom frem i Los Angeles kl ca kl 3, fortsatt den 17.

Alt vi hadde aa gjoere i dag var aa rydde ut av bilen og levere den. Siden vi hadde overnatta kun noen minutter utenfor Auckland hadde vi god tid med bil. Det ble litt internett i en dagligvarebutikk (!) og litt enkel mat i form av broedskive foer bilen maatte leveres. En enkel shuttle gikk fra billeieselskapet til flyplassen. Tro meg, for de som hadde planlagt aa kjoere sekkene til flyplassen foerst, faa to til aa sitte der aa passe paa de mens de to andre leverte bilen og skulle gaa tilbake, var det en lettelse aa sette seg paa en gratis minibuss uten noe mer om og men.

Paa flyplassen ble dagens flyplasstroebbel noksaa tidlig presentert oss. Astrid og Carinas visum til USA hadde ikke gaatt igjennom. Det var heldigvis en smal sak, og alt som maatte til for aa loese dette var en liten koe, ei hyggelig dame, 2 dollar og en pc med internett.

Flyturen var den lengste av alle paa hele turen vaar, men det var heldigis vanskelig aa legge merke til med god on-board entertainment og dets paafoelgende trettende effekt. Vips, saa var det frokost, og LAX airport var klar til aa motta oss. De tok seg god tid til aa stille spoersmaal om hvor du kom fra, hvordan du hadde raad og hvorfor du var her, mennene og kvinnene som satt trygt bak skrankene i ankomstavdelingen. Vi er saerdeles rutinerte paa hva som maa gjoeres naar vi kommer til et nytt land.

1: Finn informasjon om transport til hotell.

2: Ta ut den lokale valutaen, 1000 NOK er ofte greit aa starte med.

3: Bestille taxi, finne buss eller hva enn som maatte bringe oss til hotellet.

Og slik gjorde de fire haapefulle i god tro om at en dusj og ei seng var klare til aa tjene oss. Vel.. Det var feil i bestillingen, selskapet kilroy bestillte hotellet gjennom hadde rota det til, og vi satt vel i et par gode timer og ventet paa at noen skulle ta telefonen hos dette tilsynelatende gudsforlatte selskapet. Det ble til at vi maatte finne et annet hotell til en litt lavere pris i lugubre Korea Town. For naar vi hadde installert oss og skulle finne naermeste matbutikk moette vi paa ca 30 (ikke tull, vi telte) politimenn som hadde en slags kjoeretoeykontroll. Da vi lurte paa hvor naermeste matbutikk var peikte de paa et doegnaapent apotek som hadde litt mat, med en advarsel om at vi absolutt ikke burde vandre lenge rundt i gatene paa denne tida. Vi sa oss enige, og fikk kjoept litt melk og div som vi trengte foer det var kveld..