Surprise!

Som sagt, skulle jeg altsa mote Sonja i Uyuni og sammen skal vi dra ihvertfall ned til Santiago. Jeg ble jo kortere i parquen enn planlagt, sa kunne jo ikke la anledningen til a se Chile ga fra meg:-)

Uyuni (3600 moh): En tidligere gruveby som na stort sett overlever pa turisme. En merkelig utpost ved kanten av Salar de Uyuni, verdens storste saltorken. Byen er liten, men har en viss summende og glad folelse pga av alle backpackere som kommer og planlegger turen sin. Cafeene spiller passende backpackermusikk og og det er flere lamabefengte alpakkaklaer til salgs enn du kan kaste en panfloyte etter. Jeg gar til innkjop av SBO (Standard Backpacker Outfit) men klarer a finne ting uten altfor mange lamaer. Hm, jeg hadde min etniske periode i begynnelsen av 20-arene og klarer ikke helt a ga tilbake dithen. Det er varmt om dagen, solen banker ned mot hodet, mens kveldene er kalde. Det gar fortsatt bra i hoyden, men nettene er vanskelige, luften er for tynn og torr til a sove, jeg ligger og vrir meg og slass med laken og pledd. Det hjelper sikkert ikke at jeg har roykt som en skorstein her nede (6 kr pakka, read it an weep, smokers). Som nevnt skulle jeg mote Sonja her, men hun far Denguefeber pa veien og ma ligge ett par dager pa sykehuset i Cochabamba. Det er visstnok flere i parquen som har blitt syke, ser ut som om jeg forlot stedet i grevens tid. Jeg har allerede vaert tre dager i Uyuni og er rimelig lei stedet, det er NADA og finne pa der. Vi bestemmer at jeg deler opp ventingen pa begge sider og heller venter pa henne her i San Pedro.

South West Circuit, dag 1: Det er orti-borti turoperatorer her og alle drar samtidig, kjorer nesten i kolonne og stopper pa noyaktig de samme stedene samtidig. Har jeg nevnt dette for? Jeg er i bil sammen med to portugisere, en tysker, en hollender og en syk koreaner. En fin gjeng og alle kommer godt overens (bortsett fra koreaneren som sitter blek og sovende i et hjornet sitt og sliter med magen). Guiden snakker kun spansk, men jeg skjonner det meste og resten oversetter andre for meg. Vi glir over saltorkenen, en blendende hvit og uendelig stor flate. Alt av perspektiv forsvinner, det er kun jord og himmel tilbake. Forste stopp er Isla Incahuasi, overgrodd med gigantiske kaktuser opp til tusen ar gamle. Kontrasten mellom de hvite omgivelsene og oya med kaktusene er slaende. Vi spiser lunsj og fjaser rundt med kamera og tar morsomme perspektivlose bilder. Deretter kjorer vi til andre siden av saltorkenen, der vi overnatter i et salthus. Alt er laget av saltblokker, tak, vegger, stoler, bord, senger.......gulvet er los, grovkornet salt. Det lukter salt, overraskende nok. Solnedgangen over orkenen er stille og fargerik. Middag er nok en gang helvetes pollo (kylling). Jeg har spist nok kylling og poteter for en livstid her nede. Jeg blir venner med en valp, som henger permanent festet til leggen min resten av kvelden.

South West Circuit, dag 2: Oppe til soloppgang kl 0530. Vi kjorer kl 07. I lopet av dagen er vi oppe pa 4000-tallet, Altiplano-slettene er endelose, mektige og fargene glir over i hverandre i nyanser av rodt, brunt og gult. Vi stopper ved flere laguner, overstrodd med flamingoer med fjelltopper kneisende i bakgrunnen. Innimellom passerer vi flokker med llama og vicuña. Laguna Colorado er skimrende rod med rosa flamingoer, omgitt av brune fjelltopper og klar bla himmel. Jeg ser meg rundt og tenker hvor ufattelig det er at jeg er HER, jeg ser DETTE, jeg OPPLEVER dette. Kommer jeg noen gang til a klare a formidle hvor mektig det er? Kommer jeg til a huske det?

Vi stopper for natten ved Laguna Colorado. Det er iskaldt, inne som ute. For en gangs skyld er det ikke kylling til middag, men pasta. Natten er kald, men jeg er lun og varm i min Bergans sovepose, som jeg ENDELIG fikk bruk for!! Her har man drasset rundt pa den i over to maneder, jammen pa tide...

South West Circuit, dag 3: Opp kl 04, avreise 0430. Ett flatt dekk ma skiftes og vi blir en halvtime forsinket. Det er forresten tredje dekkskiftet pa turen, spansk ord for dagen: bomba = punktering. Og det siste man vel vil se pa en ode Altiplanoslette i femtiden pa morgenen i iskalde 5-10 minusgrader er royk fra panseret. Jada. Guiden klatrer bannende ut: Que problema! Ettersom jeg skjonte var radiatoren frossen, guiden lager en fakkel og varmer opp motoren med den. Etter en halvtime vakner motoren til liv og vi er pa vei igjen. Vi ankommer geysirene pa 5000 meters hoyde kort tid etter. Jorden apner seg, damp hvisler ut og det bobler i poeler overalt. Dampen er varm og god. Hollenderen sklir uti en poel og er dekket av gjorme fra knaerne og ned. Alt vel heldigvis, men det lukter ikke godt i bilen etterpa (dere vet vel hvordan sulfur lukter?). Vi spiser frokost ved Laguna Verde (den gronne lagune). Vi er de forste turistene som ankommer og stillheten er fullkommen. Det er blikkstille, fjellene speiler seg i det gronne vannet. Det er sa vakkert at man holder kjeft og setter seg pa en stein for a drikke inn utsikten. Pa grunn av alle problemene den morgenen rekker vi ikke a bade i de varme kildene, men ma forte oss far a rekke transferbussen til San Pedro i Chile. Det er ganske vanlig a hoppe av denne rundturen her, istedet for a kjore hele veien tilbake til Uyuni. Pa en ode slette star en enslig bygning med boliviansk migracion. Vi blir stemplet ut av Bolivia og hopper pa bussen.

San Pedro de Atacama (2400 moh): Godt a vaere tilbake i lavlandet igjen. Bussen stopper ved migracion, Chilenske tollbetjenter er ikke uventet i streik og prosessen tar votter og vinter, men omsider er vi stemplet inn i Chile. Hurra! Har alltid dromt om a dra til Chile og na er jeg her! Har slatt folge med hollender og portugisere. Vi har vaert her i tre dager na og alle er kjempetrotte og sliter med mageproblemer og/eller andre plager. Sa langt har dagene bestatt av frokost, siesta, lunsj, siesta, vaken tid, siesta, middag, bysselall. Candida har smerter i fottene, sa de flyr til Santiago imorgen for a ta undersokelser.

Jeez, har stort sett folt meg trott under hele oppholdet her nede. Har enna ikke hatt enn vill til-langt-pa-natt-fest. Stort sett fordi jeg er blitt sa vant til a sta opp ved soloppgang, min karriere som B-menneske har fatt ett skudd for baugen. Forhapentligvis endrer det seg na, for na har jeg nemlig sovet til 8 hver dag!! Men det er slitsomt a reise, det er vi alle enige om. Man trenger a stoppe opp innimellom og ta det med ro en ukes tid.

Chile er virkelig noe annet enn Bolivia, ikke bare har de asfalterte veier her, men til og med sape og dopapir pa toalettene! Ah, livets sma gleder...A starte en Sor-amerikansk reise i Bolivia lover for noen prismessige sjokk sa fort man har krysset en grense, alt blir dyrt i forhold. HAE? 80 kr for middag??!! 3 retter med alkohol, men LIKEVEL DA! Dette lover darlig for returen til Norge...

Sonja kommer pa fredag, vi far se hva som skjer da :-)