Humpete veier og magisk landskap - 4 dagers tur til Salar de Uyuni - Saltorkenen

Vi ankom Tupiza paa det haaplose tidspunktet 03.40 om natten etter 20 mil og 7 timer i buss. Turen var ikke veldig begivenhetsrik, bortsett fra en mor som nektet aa betale 1 Bs for sin sonn som matte paa do og istedet lot han gjore fra seg midt i veien.

Da vi kom fram og ble satt av midt i et veikryss hadde vi selvfolgelig ikke vekslepenger igjen til aa ta taxi til hostellet vi hadde planlagt a bo paa. Typisk. Tilslutt fant vi en som mente han kunne veksle vaar enorme 100 seddel, og kjorte til hostellet, som ikke var aapent 24 timer i dognet som vi hadde trodd. Supert! Men taxisjaaforen visste raad for vaart behov for sengeplass og sin tomme lommebok og tilbod seg aa kjore oss et annet sted. Vi hadde jo ikke saa mye valg saa vi ble med. Dit vi kom matte vi ringe paa ringeklokka x antall ganger for det kom en slaskete fyr ut i morgenkaape og tofler, han var like trott som oss men vi fikk da et rom og stupte i seng.

Dagen etter gjorde vi litt reaserch angaaende turen til saltorkenen. De fleste turene gaar fra Uyuni men de har veldig daarlig rykte paa seg de aller fleste av de. Derfor dro vi til Tupiza hvor det bare er 5 turoperatorer aa velge i, og hvertfall 2 av de har vi blitt anbefalt av mange andre vi har mott. Begge to gav oss et godt innrykk og prisen var den samme saa vi gikk for "la torre" som vi hadde hort flest si gode ting om. Saa var det tid for Champions league finale, den trenger vi jo egentlig ikke aa snakke mer om enn det.

Dagen etter, kl. 07.30 sto vi opp for aa ta en forfriskende morgendusj. Hvordan kan de ha bare en vanlig innedor med aapne riller inn til badet her oppe i hoyden hvor det blir saa kaldt? Og lyden av det elektriske dusjhodet som saakte stopper aa gaa akkurat idet du har faatt shampoen i haaret er heller ikke oppmuntrende. Staa med vaate hender og saape i oynene mens man sloss med sikringer og brytere desperat etter litt varmt vann - det hadde vaert verdt et bilde.

Sa tusla vi bort til la torre hvor de var i full gang med aa pakke bilen. De bruker Toyota landcruisere fordi veiene er ekstremt daarlige. Asfalt eksisterer ikke og mange steder har deler av veien bare forsvunnet. Vi var fire turister i vaar bil Australske Cathrine, britiske Paul, pluss sjaaforen vaar Videl. I den andre bilen som vi delte kokk med var det et par fra london, Anna og James og et annet australsk par, saa det ble mye engelsk og ikke fullt saa mye spansk disse dagene.

Kokka vaar Molesta, var ei staut dame med mye god mat og mange daarlige spoker. Ved hvert eneste maaltid sa hun at vi matte spise godt, fordi det var det siste maaltidet vi ville fa den dagen.

Forsta dagen var det mye tid i bilen. Vi stoppet for aa se paa noen fjell, djevelens passasje (et sted det blaaste mye) mange llamaer og noen dyr som lignet. Hele tiden var det knallutsikt ettersom vi kjorte fra 2.800m til 4.200 og byen San ANtonio Lipez som var forste overnattingssted. Eller, aa kalle det en by er ikke helt korrekt. De har en fotballbane, en basketballbane, en kirke og noen faa hus midt ute i ingenmannsland. Fotballgale James hadde kjopt med seg en liten ball og dro straks igang en kamp med de lokale ungene. Det resulterte i dundrende hodepine og begynnende hoydesyke senere paa kvelden, hoyden er ikke aa spoke med nei..

Middagen ble inntatt for vi krop til koys i hver vaar sovepose og fire ulltepper over. Det ble en kald natt uten antydning til varme og bare betongveggerm utedo og ikke elektrisitet. Vi sto opp kl. 4.30 og dro en time etterpaa, klare for en lang dag i bil og mange fine steder. Vi stoppet forst i en liten landsby hvor vi tittet litt rundt. Saa saa vi paa mange fine laguner, deriblandt laguna verde (som er gronn, fargen minner om norske brevann) Til lunsj stoppet vi ved noen varme kilder hvor vi tok en dukkert for vi spiste. Deilig, og med utsikt utover et helt fantastisk landskap. (Det er vanskelig aa forklare- se bilder.) De andre lagunene var ogsaa fine, men ikke like spesielle, fjellene fikk fine speilbilder. Ellers saa vi mange fine fjell og hoye vulkaner. Utpaa dagen kom vi til noen geysirer som spydde damp opp fra bakken. Det var ikke helt som Uncle Benz reklamen, men leira kokte og dampen var veldig varm.

Denne dagen sov vi ogsaa i en liten landsby, Huayllajara som laa en anelse hoyere enn den forste, pa 4370 moh. Mild hoydesyke viste seg fortsatt, sa det ble ingen fotballspilling denne kvelden, men derimot den osterriske verjonen av idiot og mange kopper med te for aa holde varmen.

Tredje dag kjorte vi forst strake veien til Laguna colorada (den fargete lagune) som er helt rod paa grunn av mineraler. Det var mange flamingoer der ogsaa. Saa dro vi til Arbol de Piedra, en stein som ser ut som et fjell. Rundt der var det mange stilige vulkanske steiner som vi klatret paa og tok bilder. Videre saa vi flere laguner, fargede fjell og ubeskrivelige landskaper. (Se bilder). Forst etter 13 timer i bil kom vi frem til kveldens overnattingssted, et hotell som er laget av salt fra saltorkenen og ligger i kanten av den. (Ikke det hotellet som er ulovelig bygget)

Over middagsbordet ble tips utvekslet, alle de 6 vi reiste med har akkurat kommet fra Argentina dit vi er paa vei, og de var paa vei mot Bolivia. Det ble mye prat om kvelden for vi stupte til sengs igjen, klare for aa bli vekket kl. 5.00 neste dag.

Kl 5 var det opp aa staa og rett i bilen, vi hadde ikke tid til frokost fordi vi skulle se paa soloppgangen over saltorkenen. Vi kjorte og kjorte utover. Det var mye vann pa sa vi var litt engestelige for at vi skulle sette oss fast et sted midt utpaa der, men Videl hadde full kontroll som vanlig. Soloppgangen var veldig fin, men kanskje ikke saa uvanlig for oss som har sett den i sno noen ganger. Etterpa dro vi videre til isla del pescada (fiskeoya) for aa spise frokost. Det var kaldt for sola kom skikkelig opp pa himmelen, og vi sto og hutret alle mann. Saa gikk vi en tur og saa pa de svaere kaktusene som vokser pa oya.

Deretter var det klart for "fotos locos" i "ojos del sal" pa saltorkenen. Det er alle rare bilder man ser av folk som har vaert der og er orbligatorisk. Det er ikke sa mye a beskrive, se bilder naar vi far lagt de ut. Sa dro vi til det ulovelig bygde salthotellet som na er gjort om til museum. det var ikke noe spesielt imponerende sa vi dro snart videre. Siste stopp er en liten landsby hvor de lever av aa eksportere saltet fra saltorkenen. Vi besokte minifabrikken hvor de torker saltet, maler det og putter det i poser klare for salg. Etterpaa spiste vi lunsj og kjorte inn til Uyuni, er begredelig trist by. Vi stoppet bare for a slippe av resten av gjengen og ble med tilbake til Tupiza. Det var ca. 4 timer pa en halsbrekkende svingete grusvei som faktisk er en av hovedveiene i Bolivia. Vi var saa glade for aa ha Videl som sjaafor, han kjorte relativt sakte og kontrollert saa da vi motte en buss og vi var i yttersving gikk det heldigvis bra.

Dagen etter dro vi til Argentina. Grensa var vel en av de roligste paa turen og bussen til forste stopp "byen" Tilcara med 5000 innbyggere gikk fort og greit.