Rurrenabaque og jungeltur!

Bussturen til rurre ble en lang opplevelse. Etter 3 1/2 time venting i la paz var det tydeligvis (heldigvis) paa tide aa dra. Det begynte bra med fin utsikt (minus et bussvrak i bunnen av skraaningen langs veien), men etter noen timer braastoppet vi rett etter en sving. Flatt dekk. Men det var ikke noe problem, en jobber og resten av oss pa bussen sto rundt og ser pa stakkaren som laa der a svetta. Av med fordekk. Av med ytterste bakdek for aa faa ut det innerste som er reservedekk bakdekk paa, fordekk pa, ja det tok sin tid. Saa var vi pa beina (hjulene) igjen og sustye videre. Utpaa kvelden ble vi lovet middagspause. Vi stoppet i veikanten langs et skur med meny hengene pa bolgeblikkveien, alle reiste seg og begynnte aa ga mot dora, men bussjaaforen var tydeligvis i et litt fandenivoldsk humor for plutselig skrudde han lyset av og gasset paa igjen. Folk klamra seg fast i ti minutter til, en murbygning med fryseboks i dora: middag, 30 min. pause.

Endelig! Det var bare det at de ikke hadde mer mat igjen.. 0 niks ingenting. En full buss med sultne mennesker, og ingen mat. Darlig kombinasjon. Det var en slags kiosk der sa vi fikk haiet til oss en pakke kjeks og litt vann, men aa matte fyren som jobbet i kiosken fikse dekket paa bussen sa da ble det ikke mer kjop. Tre kvarter senere humper vi videre. Saa, utpaa morgenkvisten dras vi ut av osen av et dunk og et lite smell. Sa braastopp. Konge. Ett eller annet stag til stotdemperne under bussen har brukket, vi er midt i odemarka. Sa fikk vi forklaring paa hvorfor det er 3 mekanikere som jobber paa bussen, to haika i hver sin retning for aa jope deler en la seg under et tre for aa sove. Etter et par timer kommer forstemann tilbake med sin del glede! Demontering og montering begynner, og etter 5,5 time i grofta kjorer vi videre. Endelig.

Etter en usannsynlig humpete tur til Rurrenabaque er vi endelig fremme, etter 26 timer i buss. Vi tar folge med engelsk - kineseren Kay for aa finne et hostell. Etter en god dusj gikk vi ut for aa snakke med turoperatoren vi halvveis har avtalt aa dra paa tur med. Motet var vellykket, Kay ville vaere med og de hadde ogsaa en 4. person, en israeler som har ventet i to uker paa noen som ville paa en lengre tur i jungelen. Alt virket perfekt helt til vi en kort stund etterpaa fant ut at turoperaturen har holdt paa med ulovelig jakt i nasjonalparken og derfor er enktet inngang der for alltid. Strek i regninga, men vi startet paa nytt. Denne gangen var ogsaa israeleren Niv som hadde ventet saa lenge med oss. Et besok i nasjonalparkens kontor gav oss noen anbefalinger og vi endte opp med en guide som ikke horer til noen turoperator. Alfonso er fodt i et av de indianske samfunnene i nasjonalparken og har naa jobbet som guide i 20 aar

Han er absolutt jungelens sonn og ingen buisnessmann, men det passet oss helt perfekt. Han snakker ikke engelsk men var veldig taalmodig med var enkle spansk saa kommunikasjon var egentlig aldri noe problem.Vi planla en 10 dagers tur til et uberort omraade av nasjonaparken, ingen bor der og det er bare han som tar med turister til det omraadet. Den turen vi gikk var det 5 aar siden han hadde gatt, og etter dag 2 saa vi ingen mennesker eller spor etter mennesker. Akkurat som vi ville ha det. Dagene for vi dro gikk med til planlegging, vi gikk paa sondagsmarkedet og kjopte inn mat som vi trengte, myggnett fikk vi laane av Alfonso.
Natten for vi dro sov vi i huset hans, og kl. 11 morgenen etter gikk bussen. Det var en humpete opplevelse 2 timer i minibuss til en liten landsby. Derfra fulgte vi en liten vei til kontrollkontoret for nasjonalparken. Pa denne veien er det 8 timer aa gaa til landsbyen Alfonso er fra, og det er en av to mulige veier dit, den andre er 7 timer i baat fra rurre. Etter en times tid i bratt oppoverbakke kom vi til kontrollpunktet for nasjonalparken. Problemet var bare at han som jobbet paa kontoret var borte. Ingen visste naar han kom tilbake og vi var nodt til a fa stempel pa billetten vaar som viste at vi var kommet inn pa lovlig maate. Vi ventet og ventet men ingen kom. Alfonso ristet paa hodet og sa at sann er Bolivia. Det endte med at vi sov der og haapet manne ville dukke opp dagen etter.

Dag 2.
Ingen parkvokter kom og na var det slutt pa Alfonsos taalmodighet, saa vi gikk. Etter tre timer innover paa en liten grusvei naadde vi elva vi skulle folge de neste dagene. Vi slo leir og gikk og fisket piraya. Som agn brukte vi tjukke hvite mark som lever i bambustraerne langs elvebredden. Forst fant vi mark, sa fisket vi smaafisk som vi igjen skar opp aa brukte som agn for aa faa storre fisk. Det var ingen tvil om at det var mye fisk i elva, men vi hadde litt manglende hell. Plutselig roper Alfonso ut og begynner aa lope nedover langs elvebredden, vi loper etter og i traerne ser vi store oransje aper. Alfonso hyler naturtro apelyder mens vi loper . Sa stopper vi bratt og ser apene trekke seg innover i skogen. Rett under var det er tre med pasjonsfruktlignende frukt som vi slurpet i oss pa vei tilbake til fiskinga. Kvelden gikk med til middagslaging over baalet, og en seremoni Alfonso har to ganger i uka, tirsdag og fredag. Den innebaerer en skvett 96% til moder jord, en slurk selv, tygging av kokablader og ofring til moder jord, royking av sigaretter, snakke, og se paa stjernene og baalet. En fin kveld for vi trakk oss tilbake til hvert vart myggnett.

Dag 3.
Denne dgen fikk vi for alvor foelsen av jungelen. En liten sti tok oss dypt innover. Vi motte pa flokk med 300 villsvin som gryntet og hylte og luktet vondt. Da de vaeret oss hortes det ut som torden naar de lop, og de var overalt. Vi gikk videre og tittet pa alt som rorte seg rundt oss. Uendelige mengder med smaakryp i ulike farger, sommerfugler storre enn en haandflate og fine planter. Alfonso viste oss flere typer medidinske planter og et tre som indianerne brukte gift fra til pilene sine. Etter noen timers gaaing kom vi til turens siste ferdiglagde camp - plass. Det er et stativ til aa feste pressening over og et lavere til aa knyte mygnettingen i. Ogsaa denne dagen ble brukt til fisking og naa fikk vi en fin piraya hver. Kay fisket en skilpadde som faktisk hadde bitt paa kroken, men vi slapp den ut igjen med en gang. Vi lagde middag over baalet, badet i elva og snakket utover kvelden.

Dag 4
Regn, regn, regn. Ingen av oss ville staa opp denne morgenen saa vi dro det langt utover, forst 9.30 kom vi oss ut og da var vaeret begynt a bli bedre. Denne dagen begynte vi for alvor aa folge elva. Det er ingen sti og det er umulig a ga gjennom jungelen fordi den er sa tett. Denne dagen krysset vi elva 40 ganger. Alt fra ankeldybde til langt oppaa laaret. Utpaa dagen kom en sideelv med helt rodbrunt gjormevann ut i elva vaar og skitnet den helt til. Elvekrysningene ble et hakk vanskeligere, saerlig naar Alfonso forklarte at "Yariapa" som elva het, betyr "ray" og at den heter det fordi det er mange giftige, elektriske stingrayer i elva. Uffda. Vi hadde hver var bambusspinne som vi undersokte bunnen foran beina vaare med for hvert skritt, men det var likevel litt spennende. Og der hvor vannet laa stille og dypt og krokodillespor forte ned i vannet men ikke opp igjen. Det var spennende men vi stolte pa at Alfonso hadde full kontroll og vasset videre. To ganger traff stokken hans en stingray sa vi fikk se. Han forklarte at piggen kan stikke igjennom sko. Forst faar man umenneskelig vondt og hvis man ikke far medisin kan man do ilopet av et par timer. Fint a vite naar vi er flere dager unna sivilisasjonen. Men det var visst ikke noe problem, for han visste om en naturmedisin, en slags salat man kunne lage av traer og planter som ville gjore samme nytten. Denne kvelden hadde vi turens fineste leirplass. Uten paa en sandbanke med apent omraade rundt, stjerneklart og to dager til fullmane.

Dag 5.
Dagen startet med friskt mot og fortsatte med 40 nye elvekryssninger. Vi sa aper underveis paa turen, og bare ti min unna hvor vi hadde sovet sa vi dagsferske spor etter en jaguarmor med en unge. Ikke langt unna sa vi spor etter fire andre jaguarer. Rart a tenke pa at de har vaert saa naere naar vi har ligget aa sovet. Hele dagen saa vi masse spor etter tapirer, caymans (krokodiller) jaguarer og andre dyr. Paa grunn av regnevaeret hadde de dessverre trukket litt opp i hoyden saa vi fikk ikke sett noen av de, men aper, papegoyer a sommerfugler (pluss noen insekter) holdt oss opptatt uansett. Naturen var fantastisk og vi fortsatte med aelvekrysninger. Vi var vate pa bena i 7 timer i strekk. Mot slutten av dagen kom vi til et omrade som var preget av at det regnet mye mer i regntidden i ar en vanlig. Elva hadde gatt ut over sie bredder og revet med seg masse store traer og busker. Elvebredden var omtrent ufremkommelig, men a vasse i elva sa langt var ikke et alternativ. Alfonso kom med noen saftige gloser for han dro opp mascheten og begynte a hogge oss gjennom det ekstremt tette buskaset langs elvebredden. Det var slitsomt og tok lang tid. Sekker og klaer hang seg konstant opp i torner, det var maur overalt som slapp seg ned fra traer og klatret opp fra bakken og tok en solid bit hvorenn de kunne finne bar hud. Vi hadde ikke spist frokost eller lunsj for aa spare litt pa maten siden fvi ikke kunne fiske. Vi gikk en time, sa to timer over den planlagte tiden. Tilslutt var vi nodt til a sla oss ned pa en snadbanke helt nede ved elva fordi det begynte a bli morkt. Vi lagde stativ til myggnettene vaare, lagde mat paa baalet og satt og pratet en stund for vi tok kvelden.
Dag 6. Vi vaknet til en oredovende summing utenfor myggnettingen og sa at sekkene vare var fulle av bier. Hvorfor de likte sekkene sa godt er vanskelig a si, men det skapte visse problemer med pakking den morgenen. Biene var ikke akkurat av det harmoniske slaget, men derimot sinte og innpaslitne. De provde a fly inn i orene vaare og krabbet pa innsiden av klaerne, i lopet av pakkinga ble vi vel stukket alle sammen og det endte med at vi droppet frokost og tok sekken i hand og lop. Forste delen var krunglete og slitsom, men vi gikk bare i 5 timer for vi kom til en knallfin plass hvor vi ville fiske og slaa leir for natten. For oss gringoer vardet lite fiskelykke, men Alfonso reddet middagen med to pirayaer og en orret. Sammen med litt sardiner pa boks ble forste maaltid inntatt kl 19, men sa lenge det er mye a se a gjore er det ikke mye man tenker over det. Alfonso sa noen store aper rett ved leirplassen og hylte apelyder ut. Det hortes veldig ekte ut for oss og det virket som at apene var enige for de ble i treet sitt og lot seg fotografere.
Dag.7 Tidlig opp aa gaa. Vi ble vekket av bisvermen denne dagen ogsa, men denne var litt mindre og ikke like sint. Vi dristet oss til havregrot til middag for vi la i vei de siste timene mot Tuichi elva. Da vi kom dit tok vi oss til aa fiske igjen. Planen var aa sove der pa elvebredden og prove aa haike med en baat tilbake til Rurre neste morgen.Det gaar baater fra en 5 stjerners lodge to ganger hver morgen, men det er ikke alltid de tar med buskmenn som oss. Vi var jo ikke direkte rene og menneskene som hadde bodd der oppe ville jo helst ha full luksus, ikke 5 svette gjormete mennesker dumpet i fanget. Alfonso utrykte sin bekymring for at vi muligens matte bli et par dager aa vente til noen ville ha oss med. Da det etter lunsj plutselig kom en baat nedover elven var Alfonso rask pa foten og fikk stoppet de. Den hadde bare med seg en turist og vi fikk vaere med! Vi be sann halvveis glade siden vi jo egentlig ville vaere ute i 3 dager til, men alternativet var at Alfonso lovet aa ta oss med pa en indianerseremoni med ayahuascha neste natt fristet mer enn aa risikere aa bli sittende aa vente paa neste baat som ville ta oss med. Vi tok baaten i 3 timer tilbake til Rurre, og neste dag fastet vi for vi gikk til Alfonsos hus om kvelden, klare for en natt til i jungelen. Vi fikk da bevist at Alfonso horer bedre til i jungelen enn som buisnessmann for det viste seg at han hadde planlagt aa ta en annen gruppe med ut pa tur allerede morgenen etter. Det betydde at vi ikke ville fa tid til a dra ut i skogen, men vi kunne gjore det hjemme i huset til Alfonso sa han. Vi nektet og forklarte at grunnen til at vi var gatt med paa a dra inn etter bare 7 dager var fordi vi var lovet en ekstra natt ute. Han ville ikke forstaa og det endte med at stemningen ble halvdaarlig og vi fikk tilbake pengene for de tre siste dagene vi skulle ha vaert ute. Det var synd at stemningen skulle bli odelagt etter en saa fin tur, saa vi inviterte Alfonso og datteren med ut pa middag. Det var en lur ide, og vi skiltes som venner noen timer etterpaa.
Etter noen varme dager til i Rurre var tiden inne for aa utforske litt mer av Bolivia. Niv og Kye fulgte med oss pa bussturen tilbake igjen til la Paz, denne gangen tok den bare 19 timer og var langt bedre enn den forrige. Yungena er uten tvil et bedre selskap enn trans total som vi tok forsta gangen. (Vi kjorte forbi en buss fra de som sto i grofta og skiftet dekkog nektet og tro at det var tilfeldig.)
Fra la Paz drar vi videre alene i kveld til byen Sucre hvor vi nok blir en natt eller to.