Golden Rock.

Saa, da gikk turen videre fra Yangon til Kyaikto og the Golden Rock. Brittene hadde bestemt seg for aa dra andre veien, altsaa fra Yangon til Bagan i nord, og dermed ta den omvendte ruten av det vi hadde tenkt. Plutselig moeter vi dem vel igjen senere..

Golden Rock er rundet 5 timer fra Yangon, i lokalbuss, selvfoelgelig. Bussen viste seg og dra hver time, saa vi hadde bestemt oss for at vi slett ikke skulle ha det travelt denne morgenen, men, kjaere veneeeeh!! 45 grader og klissende bloete av svette begge to da vi vaaknet, uten aircon, uten vifte, var det bare aa komme seg UT! Saa etter en UBESKRIVELIG forferdelig pakking av sekk( pust,pes,pust,pes...), kom vi oss til buss-stasjonen til slutt. Bussholdeplassen i Yangon er enorm, og er delt opp etter HVOR i landet du skal LITT problematisk aa bli enig om HVOR vi skulle..( les: Hva faen staar det???) Og jeg tenker det hoertes ut som en japse paa ferie i Norge som skal proeve aa uttale "Hardangerfjorden" paa best mulig maate, for uansett hvordan vi boyde og vridde paa stedsnavnet, saa passet det liksom ikke. Folk stormet til for aa hjelpe, og proevde aa forstaa disse to forskudde, kloenete utlendingene. Og til slutt, ( nei, INGEN forsto NOENGANG hva vi skulle frem til.) var det en som kunne lese og og lo sikkert hardt inni seg naar han forsto hvor vi egentlig skulle. Han kastet seg inn i taxien vaar for aa hjelpe oss paa bussen. (kun av gjestfrihet, igjen..) og der sto fire "sterke" menn klare naar vi endelig ankom riktig buss, for aa lempe bagasje. (Man faar ALDRI baere sin egen bagasje i dette landet tydeligvis...)

Bussturen var upaaklagelig, det maa sies, fryktet en aldri saa liten India vri nemlig...Vi var noget bekymret over plass og slik naar det gjalt hotel, ettersom det faktisk bare er 2 hoteller i Golden Rock som godtar turister. Men de sto klare aa ventet naar vi ankom bussholdeplassen. Saa der var det loest. Det var nemlig bare EN turist i Golden Rock ved dette tidspunkt. (=

Og vi hadde jo forsaavidt et ganske travelt program, saa vibocket allerede skyss til steinen dagen etter. Saa klokken kvart over 5 dagen etter, etter atter en soevnloes natt, uten noen hjelpe midler mot den uutholdelige varmen,(har vel egentlig ikke sovet siden Bankok. ) bar det mot steinen.

Taxi sa du..? Neida, det var en lastebil, fylt til randen med lokale mennesker, og vi var jo selvfoelgelig de siste til aa klive ombord. Og det var virkelig ikke mulig for kristoffer aa sitte, saa trangt! Saa vi sto vi. Og det er faktisk ganske tungt naar man helst ikke skal drepe alle bak seg i en stigning paa 50% .. (= Men alle overlevde, og det var en fantastisk opplevelse og suse oppover (suse var vel aa ta i en liiiten smule men..) skogsiden og se fjellkjedene blir lagt bak en. Og lukten er saa ren og deiligat man nesten glemmer og puste ut..

Det er ogsaa mulig aa gaa hele denne veien opp til steinen(ca 4 timer oppover, oppover,oppover..) . Etter 3 mnd uten morsjon, er det nok ikke noen hemmelighet at dette overhodet ikke ble vurdert. (=

Men for vaar del ble det da egentlig nok gaaing, for etter lastebil, var det slett ingen stein aa se... Aah, jo! Der ja!!! DER OPPE!... Saa da var det bare aa ta frem det lille av muskler man har igjen og bare oenske velkommen til melkesyra som boblet bare av aa titte opp mot maalet.

Etter 30 minutter med slit, svette og latter fra folk som var paa vei NED, kom det en trivelig soet liten dame og sa: "5 minute!!" Saa da ga vi litt ekstra for aa bare blir ferdige med det!( Her nytes ikke morsjon maa vite!)Hvorfor i det svarteste sa hun 5 minutter???? For etter TRETTI minutter til, roedsprengte oeyer, sprengte lunger, klissbloete klaer og masse bitterhet, hadde vi endelig steinen forran oss! Og heldigvis hadde vi ikke fortjent og komme inn gratis iallefall! 10 DOLLARS! Men inn skulle vi, koste hva det koste ville!!!

Ogselvfoelgelig var det vaerdt det. For aa si noen korte ord om denne steien, saa er det da et meget hellig monument for burmesere og buddister fra hele verden, og det staar ogsaa oppsatt som et av verdens under. Steinen er malt i gull, som alt annet her nede, og har tilsynelatende ikke latt seg paavirke av tyngdekraften, for slik den staar, skulle ABSOLUTT ikke vaert mulig. Og angiveligvis saa skal steinen, for tja sikkert ENDEL aar siden, ikke har roert ved jorden, altsaa svevd flere cm over grunnflaten, dette av Buddas kraft. Men naa, "henger" den liksom paa utsiden av en liten fjellkant. Meget fasinerende, og spesielt i dens glans i det vakre sollyset tidlig tidlig om morgenen. Magisk. (= Og som mange andre hellige temler og monumenter her, var det ikke lov for kvinnene og TA paa steinen, og det gjorde det straks mer interessant for Kristoffer. (= og det var et brett glis som moette meg utenfor gjerdet,der han sto og klappet steinen. (=

Turen ned gikk (merkelignok!!) MYE bedre og fortere enn turen opp. Det er faktisk mulig og faa "skyss" baade opp og ned av, jeg vil si, stakkar Burmesere som baerer deg paa baare. Det er liksom ikke helt greit for 8 dollar. (jenter: tenk for noen rumpemuskler disse mennene har!!!!!) De gjoer seg nok til slaver ellers i hverdagen her nede. MEN Kristoffer var HELT uenig med min mening, og var MEGET klar for aa bli baert! Men mor sa nei..

Paa lastebilturen ned,maatte Kristoffer igjen staa, og jeg fikk sitte, og sovnet faktisk(er det mulig!!??) Saa, naar vi kom ned var det ikke mer en tia til veien, og vi kastet oss paa bussen til Bago, hvilket tilhoerer neste blogg.. (=