Inle Lake!

Saa etter en MEEEGET lang busstur var vi utrolignokfremme. Vi var vel, mildt sagt, meget mette av 15 timer paa buss, og spesiellt naar man maa dele disse 15 timene med de frekkeste italienske pensjonistene noen sinne. "her kommer vi, og eier ALT!!!" Saa etter at den ene hadde sittet aa brysket seg hele veien, klarte han aa bikke lasset mitt, desverre. En stakkar burmeser klarte aa komme naer hodet hans med baggen sin i det han loeftet den ned fra hyllen over. Han beklaget seg , paa sitt spraak, saa godt han kunne. Den eldgamle italieneren for opp, og slo burmeseren i armen og skjelte han ut paa en blanding av italiensk og engelsk. "U say excuse me!!!!" Og jeg tror det var av ren automatikk at munnen min aapnet seg og flommet ut av sinne, for jeg var like forbauset selv naar jeg plutselig holdt munn.. Man oppfoerer seg bare ikke slik som gjest i et land, og spesielt ikke i dette landet, hvor folk finner seg i alt, saa lenge du har det bra... Italieneren saa forskrekket paa meg, og satt seg ned og holdt kjeft.

Saa naar vi endelig kom av bussen, og fikk hoere at Nyangshwe var 20 minutter unna med taxi, ville italienerene saa ALDELES ikke dele drosje med oss, og sto barnslig bortgjemt i et hjoerne og bannet og kalte oss opp etter noter.. Jaevla tyrkere, var et av skjeldsordene..(= Modent? Disse mennene var rundt 70 aar.. KOM IGJEN..

Men de voksne bestemte at alle barna MAATTE sitte i samme bil, saa her var det bare aa bite i det sure eplet gamle far. Naar vi kom frem, bestemte italienerne seg for at de ikke ville betale taxien, og at dette gikk utover taxisjaafoeren , virket ikke som aa ha noen betydning. Er bestefar sint, saa er han sint. (les:jeg hater ALLE!!!)Taxisjaafoeren var like blid han, og fortalte at det slett ikke var foerste gang han hadde opplevd forferdelige italienere, aa nei du.

Vi valgte aa bli paa hotellet italienerene hadde funnet seg, lettvindt og greit midt paa natten. Og bestemte oss for at vi skulle spare litt penger , og gaa for vifte denne gang. For den saks skyld, har de ingen aircon her, for det trengs ikke. Det er en fantastisk nydelig temperatur paa natten, og det viste seg i dagene fremover, at man skett ikke har vifte heller store deler av doegnet, da det slett ikke prioriteres elektrisitet tl denne delen av landet. Men igjen, dette var ikke no problem. For en forandring. Saa heldigvis for meg, at jeg ble syk i en uke HER, og ikke i Yangon.. for det var virkelig helt levelig.

Saa, foerste uken var derformeget rolig. PLANEN var aa vaere i Inle Lake et par dager for saa aa dra videre til Bagan og Mandalay. Som sagt, flaks jeg ble syk her, men fy saa frustrerende naar vi hadde saa kort tid paa oss til aa rekke igjennom alt vi ville se. Saa fantastiske Kristoffer smurte seg med masse god taalmodighet og sympati og var sykepleier hele uken, hvilket gjorde oppholdet mye enklere. Folkene paa hotellet er nok "one of a kind", for de var virkelig fortsaaelsesfulle og kjoerte agregat for de to gjestene de hadde naar stroemmen var borte. 17 mai var forsaavidt en av disse kjipe sengedagene. Saa, ingen heildundranes feiring i aar. Vi hadde paa forhaand printet ut masse 17 mai sanger, og sang med full roest "JA, VI ELSKER!" i en seng i Burma, det er ikke verdt aar, foa aa si det saann, saa det ble vel en del av opplevelsen. (=

Etter 6 dager i Nyangshwe, var jeg endelig i stand til aa gjoere noe annet enn aa ligge aa surve, saa vi bestemte oss for aa dra ut til innsjoen. ( ENDELIG! ) Saa vi leide oss en " Long Tail baat" som kan minne om en baat fra 70 tallet, og her nede finnes ikke annet! Men de er visst ganske gunstige til sitt bruk. Vi betalt 10 dollar for en hel dag, og fikk da to kongestoler plassert oppi baaten, hvilket gjorde det hele enda mer perfekt( selv om det KANSKJE saa litt japan-turist ut.) Og heldigvis har vi tatt en masse bilder fra innsjoen, for det ville vaere umulig aa lage et bilde ved hjelp av ord..Men kort; Inle Lake strekker seg over flere mil, og sprer seg som smaa elver igjennom en hel dal, med de flotteste fjell og den friskeste, frodigeste natur, og duften kan man nesten forestille seg selv.. (=Her er arbeidsplassen til en stor del av Inle Lakes befolkning. Folk fra lokale villager kommer hit for aa fiske og samle alt mulig annet fra vannet som evt kan brukes til noe som evt kan gi dem noen kroner. Vi besoekte en floating village, der alle faktisk bodde ute paa innsjoen, flyende rundt i smaa hus, utrolig fasinerende. Ellers saa vi "the longneck-ladies" (husker ikke navnet paa stammen) floating Gardens(hvor de dyrket tomater), og fikk se den lokale sigar-rulle "fabrikken", soelvsmeden(gamlemaaten..), og et veveri, som blandt annet vevde Lotus-blomst-skjerf.(!!!) Der de bruker 4000 blomsterstammer paa 1 meter skjerf, hviklet tar dem 4 mnd aa lage. Og ser FANTASTISK ut. Den flotteste gaven noensinne vil jeg si.. Saa hadde vi hatt ALT for mye penger skulle jeg jammen meg kjoept ettil baade mamma og svigermor og alle andre som har vaert snille i aar, men med vaar oekonomi frykter jeg at turen vaar ville vaert over, for det var sviindyrt, hvilket igjen er forstaaelig. Dagen var helt fantastisk flott, og det frodige landskapet med de enorme fjellene er nok et bilde jeg aldri kommer til aa kunne fjerne fra netthinnen min.

Den kvelden satt vi og spilte litt kort paa en resturant, og moette en lokal liten mann, hvilket loed navnet Moto, som satt seg ned og begynte aa skravle. Det viste seg at ogsaa denne mannen var en guide, en trekkingguide. Vi hadde hadde selvfoelgelig haapet aa trekke i Inle Lake da dette visst nok skal vaere helt fantastisk(forstaaelig...)men det ble desverre ikke noe av. Vi forklarte han situasjonen og at vi bare skulle ta det rolig og oppleve Inle Lake minst mulig aktive foerste dagene. Han var vel forsaavidt mer interesserti aa skravle aa spille kort enn aa faa oss som kunder uansett. Og vi har virkelig forskjellige skjebner her i verden;

Han fortalte hele historien sin, at han naa var paa utkikk etter ny jobb ettersom det slett ikke fantes turister paa denne tiden av aaret. Han hadde tidligere eid en resturant, men etter flere naturkatastrofer her nede fates det verken kunder eller penger til aa drive resturanten lenger og han ble tvunget til aa selge det som var aa selge, av kjoeleskap og diverse andre elektriske artikler som kunne ha verdi. Etter dette tok han halvparten av pengene og dro ulovlig over grensen til Thailand og China for aa finne seg jobb der , for aa kunne forsoerge kone og tre barn.Det var daarlig med jobb aa finne, og risikoen for aa bli tatt var stoerre enn den troesten pengene ga, saa han dro hjem igjen. Saa naa bor han i en tom resturant med kona og tre barn. Barna har gaatt paa skole til naa, men ettersom det koster 70 dollar i aaret, ser det ut til at de maa hoppe over dette aaret. Han har vaert igjennom alt av jobbmuligheter men det finnes ingenting ledig. Saa han har naa begynt aa selge stoler og annet moeblementi hjemme sitte, som kanskje har noe verdi, for aa kunne skaffe mat...

Det var forferdelig trist og sterkt og sitte aa hoere paa han, og han nektet aa ta i mot penger fra oss..

Senere den kvelden traff vi han igjen, da han kom lopende mot oss, med et roedt, nesten tannloest glis.( For aa forklare det roede gliset:De tygger nemlig noe her nede som de kaller "bitternut" som er et lite blad som inneholder foelgende:tobakk, alkohol, sitronstein, krydder og en bitternut. Dette tygger de paa i en 15 minutters tid, mens de spytter roedt blodliknende sikkel som hoper seg oppi munnen av hele blandingen. ALLE mennene her nede tygger dette, og spytter dette OVERALT. (= Saa om man ikke er klar over hva det er, ser det ganske blodig groteskt ut.. (=Men nok om det.) Hvorfor smilet?? Jo, han hadde faatt jobb hos kompisen sin i resturanten vi moette han, kun for kvelden, men kvelden hadde vaert god mot han.. Han hadde vaert kelner for et par som var paa bryllupsreise, som hadde tipset han 2 dollar. (=

Vi ble ogsaa kjent med sjefen hans den kvelden, og jeg maa si, han likte aa prate!!De fleste burmesere liker aa prate forsaavidt, saa lenge det ikke om handler "the Goverment", for det toerr de ikke.. Men ikke denna karen nei. Men han sa forsaavidt klart ifra at om det var noe han ikke ville snakke om , saa kom han til aa si "NO".Vi hadde en super kveld og ble god kjent med disse fantastiske folkene, og vi ble dagen etter invitert i bursdagselskap til datteren hans. Hvor gammel ble hun? Jo, naa skal du hoere.. Denne mannen er vel en av faa som faktisk har noen kroner i dette landet. Man kan vel egentlig kalle han STORKAR, men paa en god maate. For datteren fylte 3 aar og 8 mnd, og han feirer bursdagen hennes like voldsomt, HVER mnd.

Saa morgenen etter dukket vi opp klokken syv og ble stappet inn ien meget full pickup, fylt med barn og venner. Inklusiv barna til kompisen vaar, Moto. For noen herlige unger.. (=Turen gikk foerst til en Golf klubb/ resort, der det var radiobiler ute(passer liksom ikke helt inn i slummen her nede??men du kan tro ungene var i himmelen.) og innendoers var det stappet med moro-aktiviteter for barna og snooker for mennene..Ungene moret seg, hver og en med sjefens penger, for foreldrene til de andre barna hadde overhodet ikke slike "kastebort-penger"

Sjefen hadde allerede sikret seg et snookerbord og hadde avtalt med Kristoffer dagen foer at naa skulle det spillas. Taperen skulle kjoepe oel.Og vi tapte vel den greit, gjorde vi ikke Kristoffer...?I hans favoer, han hadde aldri proevd snooker foer, og det hadde sjefen gjort, for aa si det saann.

Saa etter nederlaget, dro mennene og meg videre til den lokale puben en liten tur. (= Der sjefen spanderte wiskey og oel paa alle sine 10 venner, som sikkert ikke har naala i veggen til slikt ellers, saa det var hoey stemning klokken 11 paa formiddagen. Vi fikk spandere siste runden, og saa bar det opp igjen til barna. Kristoffer var vel paa en liten snurr etter all wiskeyen, men han var ikke alene om det. (= Tror ikke disse soete burmeserne drikker engelsk wiskey hver dag for aa si det saann, saa det skal ikke saa mye til. (=Flesteparten snakker som sagt meget daarlig, eller ingen engelsk, men de fikk gjort greit utrykk for at vi var velkomne med et glis fra oere til oere..(=

Saa bar det i vei til barnehagen, der sjefen hadde bestemt seg for aa kjope is og kake til alle ungene.. Og det var herlig aa se de super energiske barna som bare hadde lyst aa kaste seg over isen, mens de sang bursdagssang og ba for maten. Dette skjer ikke paa en vanlig dag i Myanmar, for aa si det saann. Det er ogsaa strengt forbudt aa be utlendinger inn i skoler og barnehager, men "sjefen" kjente noen som kjente noen, saa da var det greit for barnehagen. Men slett ikke for regjeringen, som vi fikk hoere var paa vei til barnehagen naar vi var der..Saa sjefens gutter sto vakt mens vi var inne. Og det var utrolig flott av dem, men ogsaa dumdristig aa risikere SIN trygghet for at vi skulle faa oppleve barnehagen.. Igjen, alt for at VI skal ha det best mulig..Planen videre var aa dra til Hot Springs(varme kilder) og bade der og spise lunch, men for en haug med 3-4 aaringer er 4-5 timer i lekeland MER enn nok, saa det endte med en herlig lunsj paa resteuranten til sjefen, der vi fikk servert Burmas nasjonalrett; marinert svinekjoett og poteter i curry saus, Fantastisk...

Dagen etter skulle vi egentlig vaere med vaart glade selskap opp til Hot springs, ettersom dette ikke ble noe av dagen foer, men "sjefen" hadde blitt syk, og maatte desverre avlyde det hele. Vi bestemte oss derfor for aa sykle oss en tur opp til den lokale "wineyarden" i Myanmar. Og vaar kjaere kompis oensket aa vise oss veien, for han hadde tross alt ikke noe aa finne paa.Vi ankom noen kilometer senere, litt oppi aasen, og ble moett av en eldre mann som tok varmt i mot oss, og viste oss rundt og laerte oss alt det er aa vite om vin tror jeg, og selvfoelgelig, tok oss med paa en herlig vinsmaking av fersk vin.. mmmmm.... Det var franske druer som var satt, og jeg husker selvfoelgelig ikke navnene, men Chardonaiy, Pinote og Shiraz var noen av dem, og som angiveligvis ikke skulle vaere mulig aa dyrke i saa varme land som Burma, men av en eller annen merkelig grunn saa gaar dette i Inle Lake, og det gaar MEGET bra! Vi ble vist rundt i 3 timer, og guiden vaar viste seg aa vaere sjefen for hele prosjektet. Saa vi begynte aa lure en stund, om vi maate betale for den flotte omvisningen.. Men nei, han takket saa voldsomt over at vi kom, og beklaget seg over aa ha brukt saa mye av tiden vaar... Brukt tiden VAAR ja.. Nemlig. Saa litt svimle syklet vi ned igjen, meget fornoeyde. (=

Den kvelden skulle vi i utgangspunktet moete vaare kjaere engelske venner fra Yangon, som hadde ankommet noen kvelder foer, men vi ble revet litt i begge ender naar kompisen, Moto og noen venner fra bursdagen ville ha oss med aa spille kort og drikke pils. Engelskmennene hadde takket nei de to forrige kveldene, sa denne gangen var det vi som sviktet, og valgte en lokal kveld.. (hvem ville ikke gjort det samme.?) Vi hadde det super koselig, og snakket om alt fra himmel og jord, og blant annet begravelses rutualer i Norge og Burma. Kompisen vaar visste nemlig om en begravelse den kvelden, som han helst skulle vaert i,og ville gjerne ha med oss dit. Begravelse klokken 11 paa kvelden?

Jada, i Burma er det nemlig slik at naar et menneske doer, beholder de liket hjemme frem til kremmering. Dette maa selvfoelgelig skje saa fort som mulig, pga av varmen.. Og det skjer, saa fort paaroerende har raad til ved og brensel..Tragisk, men sant. Saa, da inviteter de folk hjem til seg, og arrangerer kortspill for aa trekke folk og forhaapentligvis noen donasjonspenger.. Saa Moto som overhodet ikke har en krone til overs, hadde ikke samvittighet til aa dukke opp uten og gi noen kroner til begravelsen. Saa vi ble enig i at vi betalte en dollar for han, for aa vaere med aa se dette..Det var egentlig litt vemmelig, og komme som noen turister til en familie som soerget, i deres hus. Vi donerte 3 dollar, hvilket sikkert var halvparten av det de hadde faat inn den kvelde, saa de var meget overlykkelige, og oensket oss saa hjertelig velkommen.. Inne i den lille stuen satt det folk stille ien ring og spilte kort, og i hoernet av rommet laa et lite teppet og en pute, hvor JEG like greit satt meg ned... Stor staahei. For der hvilte nemlig sjelen til den avdoede den natten.. Noe saa pinlig. Familien til den avdoede(far i huset paa 91 aar) oensket oss hjertelig velkommen dagen etter klokken 06:00. Moto forklarte hva som skulle skje, og vi takket selvfoelglig ja til det..

Saa vi dukket opp dagen etter, og familien var meget glad for aa se oss der og oensket oss velkommen inn. Inne satt paaroerende og venner av avdoede samt6 munker.Det som naa skulle skje var at munkene skulle "friloese" mannen fra dette livet og sende han til himmelen,slik at han ikke skulle hjemsoeke familien videre. Det var kjempe sterkt aa vaere vitne til noe slik. Vi tok selvfoelgelig ingen bilder, saa det finnes ikke noen bedre beskrivelse av denne fantastiske opplevelsen enn mine fattige ord. Etter sermonien ble det servert frokost til gjestene, og paaroerende satt ute og spiste, for gjestene er alltid foersteprioritet i Burma. AA faa oppleve noe slik er noe vi aldri kommer til aa glemme.Saa etter maten dro vi maaloese og roerte hjem..

Moto hadde forresten bestemt seg for aa be oss til middag den kvelden, og vi hadde desverre allerede avtalt med engelskmennene, igjen, saa vi takket pent nei. Da inviterte han like greit alle 7 til middag, hjemme hos seg selv, som en slags avskjedsmiddag for oss. Saa vi fikk i oppdrag aa informere engelskmennene om aa moete opp klokken 8 hos han.

Saa for a drepe noen timer den dagen bestemte vi oss for aa ta oss en sykkeltur opp til "hot springs" paa egen haand, hvilket var mer en langt nok, og naar vi ENDELIG kom frem, viste det seg at Generalen skulle bade den dagen, saa da var det stengt for alle andre enn hans hoeyhet.. Tysisk ell? Sykkelturen var uansett verdt det, for vi befant oss, etter alle oppoverbakkene vi hadde svettet oss igjen, paa fjellet og kunne se utover hele Inle Lake..Naar vi kom ned igjen , moette vi engelskmennene, som overhode ikke hadde lyst paa en lokal kveld, ettersom de hadde vaert med lokale hele dagen(??) , saa da maatte vi jo sykle bort til Moto og forklare at vi bare ble to. Det vi ikke visste var at de selvfoelgelig allerede hadde tilbredt mat for 7, ettersom de maatte gjoere dette i dagslys siden de ikke har stroem.. Og man kunne se fortvilelsen som stakkars mannen proevde aa skjule da han proevde aa overbevise oss om at det slett ikke hadde noe aa si.

Vi dukket opp igjen klokken 8 , og ble servert verdens beste maaltid! NAM!!( Vi har virkelig skjoent at skal man ha god mat i Burma saa maa man spise med de lokale, for alt annet smaker rimelig vondt.) Vi maate spise alene, ettersom skikken i Burma er: Har man gjestene for FOERSTE gang i hjemmet, saa skal de spise foerst, av respekt.Vi hadde tatt med vaer sin baerepose med godterier til barna, som de trolig aldri hadde eid i hele sitt liv, for det var telling, bygging, telling og sjekking av godterier hele kvelden.Og alt skulle spares saa lenge som mulig.(=Saa dette var da vaar siste kveld i Inle Lake, som overhode ikke kunne blitt mer vellykket, og dagen etter dro vi, noe som ikke er noe annet enn trist aa snakke om og derfor ikke noedvendigaa skrive om. Eneste troesten er at vi kommer igjen,og NESTEgang vi kommer spiser vi sammen.. (=