Veien til Copan...

Saa var jeg paa egenhaand igjen, og det var naa alle planene begynte aa rakne...

Bussen fra Esteli var en time forsinket. Bussen jeg byttet til underveis var enda en time forsinket. Jeg kom til Tegucigalpa for sent til aa ta bussen videre til Gracias, og maatte dra helt nord til San Pedro Sula, hvor jeg mistet enda en buss og ble over natten i stedet. Fett nok, bortsett fra at San Pedro Sula er det skumleste stedet jeg noen gang har vaert...

Dagen etter tullet jeg det til og gikk til feil buss-stasjon saa jeg maatte ta den dyre bussen til Santa Rosa de Copan. Ankelen min, som jeg var litt uheldig med i Esteli, bestemte seg plutselig for aa bli dobbelt saa stor og litt lilla. Saa jeg gikk til legen, legen var vekk, men jeg kunne jo gaa til den andre legen! Joess, to leger paa et saa lite sted, det var imponerende tenkte jeg. Foer jeg plutselig befant meg paa et bord i kjoekkenet til stedets veterinaer. Bare i Honduras...

Santa Rosa er forresten helt nydelig, brosteinsbelagte gater, hyggelige mennesker og god is. Med vrang fot er det imidlertid litt vanskelig aa faa saa mye ut av besoeket.

Naa skulle jeg egentlig videre til Gracias og saa El Salvador, men alt jeg skulle der var aa gaa 36 km, og det gjoer man ikke med lilla ankel. Den litt mykere versjonen ble Copan Ruinas.

Og Copan er fint! Vakket landskap, varme kilder til aa bade i, supergod mat, og mayaruiner. Det trekker litt ned med de fulle gubbene som ligger utslaatt i blomsterbedene her og der, men man blir litt immun etterhvert...

Med bare 10 mennesker i hosellet vaart var det veldig lett aa faa med alle paa samtlige aktiviteter, fra rom-smaking (selvorganisert) til badeturer, og med 9 nye venner er det klart man ikke kjeder seg!