Ho Chi Minh City (Saigon)

Byen har offisielt navnet HCMC etter Vietnamkrigen i 1975, men de lokale kaller byen fortsatt for Saigon. Vi syns også dette passer best og bruker dette navnet i bloggen vår.

Vi ankom Saigon torsdagskveld den 15. april eter ca to timers flytur fra Phuket med Air Asia. Jørgen var fortsatt syk etter verdens største vannkrig i Tailand så vi var veldig fornøyde når vi ankom hotelrommet på Saigon Mini Hotel nr. 5. Her hadde vi nemlig ca 100 tv kanaler der mange av de var engelskspråkelige. Ganske slitene lå vi på rommet og så på tv til vi sovnet.

Dagen etter sto vi opp ganske tidlig og beveget oss ut i byen. Trafikken i Saigon er helt sinnsyk. Det er nesten ingen fotgjengerfelt med trafikklys så man må bare gå over veien å krysse fingrene for at det går bra. Vi pleide som regel å henge oss på noen lokale når de gikk over veien. Vi følte vi gikk med livet som innsats! Først gikk vi til det mest pakka markedet vi har opplevd noen gang; Ben Tanh market. Her var det sykt slitsomt med folk som maste og prøvde å selge alt mellom himmel og jord. Det tok ikke lang tid før Jørgen ble irritert og vi måtte komme oss ut. Etter markedet tuslet vi opp til Reunification Palace. Palasset var ferdig bygget i slutten av oktober 1966 og var hjemmet og hovedkvarteret til prestidenten av Sør Vietnam helt til en tanks kræsjet inn porten 30. april 1975 (Dette ansees som slutten av VietnamKrigen). Siden 1975 har palasset fungert som et museum og alt er bevart slik det var på 70-tallet.

Videre tuslet vi til The War Remnents museum.Her var det diverse bilder, våpen, helikopter, jagerfly og tankser fra Vietnamkrigen. Det var stilig å se alt det gamle millitærutstyret, men det var bildene som gjorde størst intrykk. Spesielt bildene av skadene påført av de kjemiske våpenene "Agent Orange" (den værste) og "Agent Purple", som USA brukte under krigen. Bildene gjorde oss egentlig litt nedtrykte.

Da vi hadde vært på museet et par timer, som forøvrig er rekord for oss begge på et museum, dro vi tilbake til gaten der vi bodde og fikk oss noe å spise. Det er sinnsykt billig i Vietnam for mat. Vi betalte som regel ca mellom 30 og60 kr for middag til begge (inkludert et par øl til hver). På kvelden fant vi en sinnsykt koselig gatebar der de solgte 1 liter tapp-øl til 11 000 Vietnamesiske Dong (Litt over 3 kr). Vi la oss ganske tidlig den kvelden, krigsmuseet gjorde et utrolig sterkt inntrykk på oss så vi var for lei oss til å være på byen.

Dagen etter hadde vi egentlig tenkt til å dra til Kambodsja, men vi fant ut at det blei litt stress pga visum osv. (Noe vi angrer pånå, men vi får ta det en annen gang). Denne dagen gjorde vi egentlig ikke stort. Vi var å fikk oss massasje på et syv etasjers spasenter. Silvia tok 60 minutters kroppsmassasje (ca. 60 kr) og Jørgen tok 45 minutters fotmassasje (ca 30 kr). Resten av dagen brukte vi på å sitte på kafeer og prøve å finne ut hva vi skulle gjøre resten av tida i Vietnam. Etterå ikke ha kommet noen vei gikk vi å la oss.

Neste morgen dro vi til Cu Chi tunnels. Dette er over 200 km med tuneller som ble brukt av Viet Cong i kampene mot amerikanske styrker. Det var spesielt artig når vi fikk gå ned i tunellene, som var utivdet for å imøtekomme turister. De var nå ca hele 60 x 60 cm store og den delen av tunnellen vi gikk i lå ca en til tre meter under bakken (Det er tre "etasjer" med tunneller). Vi ga oss etter ti meter (i lengde), det er vanskelig å forestille seg hvordan Vietnameserne klarte å oppholde seg så lenge under bakken i værre omgivelser (vi hadde i det minste et lite lys ca. hver andre meter, luksus)!Vi fikk også se en proganda film fra 1967 som satte prikken over i'en. Området rundt tunnellene var utrolig facinerende, vi følte nestensom vi gikk i jungelen. Forutenom å gå i tunnellene fikk vi også lære mye om den vietnamesiske krigskulturen på den tiden. Da vi kom tilbake til Saigon bestilte vi oss tur til øya Phu Quoc, vi skulle ta buss og ferje neste dag. Etterpå satte vi oss på den lille gatebaren utenfor hotellet vårt og traff engelskmannen Elliot og hans australske kjæreste Mellody. Vi kom også i snakk med en amerikaner fra Washington og hans kone fra Vietnam, som var på bryllupsreise. De var alle utrolige hyggelige så vi blei sittende der i over fem timer! Etter x antall øl fikk vi en sjokkerende regning på hele 31,50 kr. Kan det bli bedre!!! :o)

Dagen etter gjorde vi ikke stort. Bussen til Phu Quoc gikk ikke før på kvelden så det ble litt kikking i butikker og besøk på kafeer.

Alt i alt var vi veldig positivt overasket over både Saigon og Vietnam. Vi hadde hørt at folk var frekke og man kunne omtrent ikke gå ut uten å bli ranet. Det var ikke sånn i det hele tatt; Vi møtte nesten kun trivelige mennesker og når vi dro hadde vi alle eiendelene på plass. Vi kommer til å savne Saigon veldig, noe vi ikke hadde trodd på forhånd!