MYE MORRO

Har hoert om om hverdagen hjemme i det siste, og at det er fantastisk med vaarvaer og paaske og grilling og hele pakka! Saa jeg tenkte aa gi dere en liten oppdatering paa hva vi har gjort de siste dagene.

For noen dager siden tok vi et kurs som heter "Discover Scubadiving". Det gaar rett og slett ut paa aa faa et foerste moete med dykking, for aa se om man liker det eller om man er en landkrabbe. Jeg har egentlig aldri tenkt noe over om jeg vil dykke eller ei, saa jeg var ganske likegyldig til kurset til a begynne med. Det tok derimot ikke lang tid foer jeg syntes det ble veldig goey og spennende, da vi foerst proevde oss i bassenget paa hotellet. Etter aa ha laert oss basics av tegn og manoevrer dro vi ut paa det aapne hav for aa teste de nye ferdighetene. Det foeltes ganske spesielt aa kunne puste under vann, men jeg ble raskt vant til det. Vi dykket ned til mellom 10 - 13 meter og og saa mye forskjellig. Det var koraller og huler, blaa, gule, groenne fisk, noen selvlysende krepseaktige ting med svaere foelere, boblefisk (som instruktoeren tok i hendene sine, saa den blaaste seg opp) og vannedderkopp! Ble veldig konsentrert der nede, men ogsaa avslappet. Det er en god del ting aa huske paa naar man dykker, for eksempel som at man aldri maa holde pusten, noe som ble litt unaturlig - vi var jo under vann.

Etter aa ha sett verden under vann, hadde vi lyst til aa se den ovenfra ogsaa - naermere sagt fra 4000 meter - over havet. Det fikk vi gjort idag, og utsikten var helt sinnsyk. Vi var en gruppe paa ca 14 som fikk en kjapp instruks foer vi satt oss i en bil og kjoerte til flyplassen. Der ble vi hentet av et fly som hadde det betryggende navnet "Free Fall". Mer betryggende var det heller ikke aa ta av, stirrende ut av et 2 meter bredt hull i flyskroget. Men dette er hverdagskost for gutta i Puerto Escondido Luftbaronklubb, og etter 10 minutter ble vi bedt om aa sette oss paa fanget til hver vaar mexicaner. De hektet oss fast foer de tok oss med bort til hullet i skroget, og der hang jeg. Fire tusen meter over havet (eller bakken), paa utsiden av et mexicansk propellfly som antageligvis ville stroeket paa EU-kontrollen, med en utsikt som strakte seg i det uendelige. Saa stupte vi fremover i et rykk, vinden rev og slet i alle kanter og gjorde det umulig aa hoere annet. Jeg ble knusktoerr i munnen fordi den var paa vidt gap, og magen var ikke helt med paa notene. Det er vanskelig aa beskrive foelelsen, fordi jeg ikke har noe aa sammenlikne det med! Vi stupte i fritt fall i cirka 1 minutt foer instruktoeren utloeste fallskjermen og kontrasten slo til, det ble nesten helt stille og vi dalte sakte nedover mot miniatyrbyen under oss. Selvom jeg var litt kvalm var det helt utrolig aa henge der med den utsikten, har ikke flere ord.

Det er ikke tivl om at vi opplever mye mer enn vi klarer aa ta inn over oss her, og jeg vedder paa at jeg kommer til aa syns at disse dagene var bedre og bedre jo lengre tid det gaar.