Heihei!
Naa befinner vi oss 3300 meter over havet i byen Cuzco i Peru. For de interesserte foelger et resyme av hva vi har opplevd siden forrige blogginnlegg:

Etter et par dager i den ikke alt for spennende byen Mendoza dro vi til Valparaiso, en sjarmerende kystby i Chile. (En av passasjerene paa bussen vi reiste med maatte betale 1800 kroner fordi hun ikke hadde vist frem et eple til tollerne!) Valparaiso har en av de mest fargefulle byfasadene vi har sett saa langt. Langs de snirklete smaagatene er det malt fargefulle kunstverk paa veggene, og det oser kultur av hele stedet. Her ble vi to dager.

Etter aa ha rukket bussen med ca. 4 sekunders margin la vi i vei til landets hovedstad Santiago hvor vi fikk bo hos vertsfamilien til vaar venn August. De var relativt velstaaende, med sikkerhetsvakt og svoemmebasseng. Santiago var ikke en veldig spennende by, og var relativt graa. Vi besoekte de mest kjente stedene etter Augusts anbefaling - Santa Lucia, Bellas Artes og Plaza de las Armas. Plutselig stoppet alle i byen opp og saa mot himmelen mens de ropte og hoiet! Noen hvite prikker beveget seg langt der oppe, og dette varte i flere timer. Noen trodde visst at det var dommedag, for det hoertes ut som noen galinger fra pinsemenigheten hadde klikket fullstendig. Vi fikk aldri noe svar paa hva dette var...

Vi maatte tilbringe en noget slitsom natt paa flyplassen i Santiago, og tok flyet til Lima i Peru paa morgenen uten aa ha faatt blund paa oeyene. Lima er heller ikke en veldig pen by etter det vi har sett, men vi skal vaere der i tre dager litt senere, saa vi faar se om det kan endre seg. Vi er med paa enda en organisert tur, denne gang med Gap Adventures til Inkaenes storhetsby Machu Picchu. Vi tok fly til Cuzco, som sagt 3300 moh., og merket hoyden ganske godt. Den foerste dagen var det kvalme, hodepine og svimmelhet som regjerte. Dette gikk heldigvis over.

Vi er mde en gruppe paa 16 folk fra hele verden, men saerlig er Storbrittannia og USA godt representert. Vi ble kjoert rundt til diverse smaasamfunn hvor de tar vare paa tradisjonene som Inkafolket hadde for fem hundre aar siden, og lager fortsatt klaer selv av alpakkaull, de vever, farger og strikker klaer uten noen som helst form for maskineri. Landskapet her oppe i Andesfjellene er helt utrolig. Stupbratte fjell ruver paa alle kanter, og man skal vaere bra iskald for ikke aa faa sug i magen naar minibussen balanserer ytterst paa de smaa grusveiene som gaar langs kanten av hundre meter hoeye stup uten autovern...

Vi startet paa The Inka Trail for fem dager siden. Det er en vei som ble laget for 800 aar siden av Inkafolket, og gaar fra Cuzco til Machu Picchu, byen som ligger hoeyt oppe i fjellene og som en gang ble forlatt, uten at noen vet hvorfor. The Inka Trail varer i fire dager og er 35,5 kilometer lang. Dette hoeres kanskje lite ut, men brorparten av turen gikk i bratte trapper. Med oss var et gjeng paa 19 baerere, som hver maatte baere 20 kilo. Disse menneskene var saa godt trent at de faktisk sprang oppover fjellsiden med bagasjen. Det finnes ikke ord for aa beskrive hvor mye slit disse gutta maatte gjennomgaa. Da vi kom frem til lunsjplassen eller overnattingsplassen, hadde de rigget opp telt, vaskevann, varm drikke og et treretters maaltid. Hver dag! Den tredje dagen presterte de enda aa bake en bloetkake til de meget slitne turistene.

Den andre dagen gikk vi opp et meget bratt fjell til 4200 meters hoyde. For aa komme opp maatte vi gaa fem kilometer i trapper. De siste to hundre meterne er noe av det mest slitsomme vi har vaert med paa. Man merker veldig godt oksygenmangelen, og hjertet maa slaa som en mitraljoese for aa pumpe det oksygenfattige blodet til de slitne cellene. Hvordan Inkaene klarte aa lage denne veien er helt utrolig, den er vel 1,5 meter bred og laget av blytunge steiner som den lavere klassen maatte baere opp fjellsidene. Som turister er det ikke like tungt. Vi kunne se langt inn i Andesfjellene, med snoekledte tinder badet i mystisk taake.

Vi hadde en veldig flink guide, Percy, en lokal kar som var veldig kunnskapsrik og veldig glad i Inkakulturen. Han skapte magiske oeyeblikk da han spilte paa Inkafloyten sin mellom taakekledde fjell mens ekkoet ljomet.

Til slutt kom vi frem til Machu Picchu etter a ha staatt opp kl. 03:15 for aa faa med oss sola som stiger opp over fjellet. Det hadde vaert taake i to dager, men da vi kom til det stedet hvor vi saa byen, lettet taaken, og solstraalene skinte mot Machu Picchu som om det skulle vaert noe hellig med i bildet. Vi var slitne da vi kom frem, og etter et par timer med byutforskning tok vi bussen (Busseter! Saa godt aa komme tilbake til sivilisasjon igjen!) ned til turistbyen Aguas Calientes hvor vi besoekte de varme kildene som dessverre var fylt med gamle griser som glodde paa baade menn og kvinner...

I gaar kveld kom vi tilbake til Cuzco, og en dusj og en seng har aldri foeltes saa godt. I dag er vi slitne, og beina verker. I morgen drar vi inn i Amazonasjungelen!