Etter to slitsomme dager i Hanoi var det klart for en megapol: Tokyo.
Med sine 13 millioner offisielle innbyggere bare i sentrum er det en relativt sett en storby.

Vi maatte overnatte paa flyplassen i Hong Kong, en opplevelse som heldigvis gikk fort unna. Da vi kom frem til flyplassen, ble vi veldig overrasket over at det var saa kaldt. Vi er jo blitt vant til det tropiske klimaet i de landene vi har vaert i til naa, saa det var kaldt, men paa en maate deilig. Vi slapp jo aa bli gjennomsvette hver gang vi gikk ti meter!

Det er i det hele tatt en veldig annerledes by enn det vi har sett til naa. Gatene er ordentlige, brede og fine, og det er veldig stille her. Til tross for at vi gikk ved en trefelts motorvei, var det nesten ikke et pip aa hoere. Japanerne er veldig stille i offentligheten, og paa T-banen kan man ikke snakke i mobiltelefonen. Det er veldig ryddig i gatene, til tross for at det ikke finnes en eneste soeppeldunk verken langs fortauene eller inne i butikkene. Man skal ikke spise mat gaaende, saa det forklarer vel en del. Dessuten gaar det mange dresskledde menn med refleksvester og plukker soeppel med klyper.

I dag dro vi til Shibuya Crossing, et av verdens stoerste fotgjengeroverganger, hvor tusnvis av mennekser krysser gaten samtidig. Det er et heftig syn aa se saa mange folk flette seg inn og ut i hverandre, i rolig tempo, helt til alle plutselig er er over og trafikken opptas.

Plutselig forvillet vi oss inn paa et japansk casino. Det var sinnsykt! Et voldsomt sus fylte oerene vaare, og dresskledde menn med mikrofon hylte oss velkommen gjennom alt braaket. I hver etasje satt det et titalls antall mennesker og spilte paa noen merkelige maskiner som heter pachinko. Siden man ikke har lov til aa tjene penger paa hasardspill i Japan, blir man gitt spesielle plastmynter dersom man vinner, som siden kan byttes mot penger i en liten, uskyldig kiosk-aktig luke i smuget bortenfor casinoet.

I lunsjpausen til alle de stivpyntede japanerne spiste vi paa en restaurant der flere av disse satt anrettet. De slurpet og slafset som bare det, noe som er en god skikk her til lands, mens de leste mangaboeker. En perfekt klisje.
Vi bor paa Oak Hotel, hvor det er en matte paa gulvet i stedet for seng, og doet (unnskyld, BADET, ikke doet!)er mindre enn en kvadratmeter. Japanerne har funnet maater aa stable og plassere flest mulig ting paa minst mulig plass.

Mange jenter og gutter gaar kledt som om det var meningen aa kamuflere seg blandt romvesener. Blekede/farget haar, sprikende frisyre, neonfargede klaer og saa vider er ikke et skjeldent syn her.

Tokyo er stort, men har heldigvis mange kart og skilt som viser en forvillet turist hvor han er. Vi synes byen er utrolig spennende og blir til stadighet overrasket over hvor mye rart det gaar an aa kjoepe!

Sayonara arregato!