Brødsmuler, dadler og karamell. Dette er ingrediensene i "sticky date pudding" som jeg spiser, nei, nyter akkurat nå på en koselig café i Newtown. Det er visst veldig typisk britisk/autralsk, og jeg så det på TV her om dagen, og ville prøve. Tilly er på slanker'n, eller "on the skinny train" som hun kaller det, så hun kan ikke spise desserter, men hun har insistert på at jeg skal spise det. Hun sier: " I wanna watch you eat it, Mona!!!". Og jeg sier: "You're sick, Tilly", hehe. Så nå har jeg endelig funnet et sted som har denne vidunderlige puddingen. Tilly er dessverre ikke her for å se det, hun besøker besteforeldrene sine. Så jeg er alene hjemme med Paul. Derfor har jeg vært på café i over en time nå.... Neida, stakkars fyr. Han er ok. Han møter sitt livs kjærlighet 1,5 gang i uka, i gjennomsnitt. De går på en date med han, men svarer ikke på meldingene hans etter det. Han var deppa her om dagen, og sa at det lønner seg mer å bruke penger på protituerte enn å invitere jenter på middag. Han elsker å si det.

Anyways. Har lest bloggen til Sara, og må innrømme at jeg er uvanlig misunnelig! Hun kommer hit på onsdag, etter å ha reist rundt i Asia i ca 6 mndr. (Sara er kusina til Kristoffer). Så det blir koselig å treffe henne igjen, og Didrik. Skal prøve å guide dem rundt etter beste evne. Men poenget mitt er at hun fortsatt er i reisemodus og lever livet. Sånn var jeg i begynnelsen også, men som dere kanskje har lest, så har jeg beveget meg fra VERDEN FOR MINE FØTTER!! til rutine, rutine, og oppgaveskriving. Ikke at jeg klager, altså. Livet er fortsatt herlig i Sydneytown. Men jeg gleder meg til å reise igjen. *drømme*.

Det finnes med andre ord ingen store sensjasjoner i min hverdag, men jeg kan jo fortelle at på onsdag tok jeg bilder for en dansegruppe som holdt et show, og fikk 20 dollar i timen, altså 40 til sammen. Det er jo ikke verst! Middag for to uker, er det. Noen av bildene ble mindre bra, men fikk også tatt mange gode bilder som jeg skal brenne på cd og gi til dem. ÅÅ!! På fredag var det finale for fotokonkurransen hvor sebra-bildet ble valgt som finalist. Og jeg vant! Den interne konkurransen i allefall. Så nå er jeg den stolte eier av et Diana F+ kamera. Altså et slags 60-talls filmkamera som tar 120 film. Har brukt det litt, men ikke fremkalt bildene ennå. Er såååå spent!!

Ellers bør jeg sette i gang med oppgaveskriving snart..idag..imorgen...idag?? Hm. Kan jo fortelle litt om studiene for de som lurer:

Jeg tar en Master i "Peace and Conflict Studies". Det skulle opprinnelig ta 1,5 år, men hvis jeg tar et fag i juni og et i desember så kan jeg bli ferdig etter 1 år. Det skal jeg selvfølgelig satse på. Hvor i verden jeg ender opp etter dette året aner jeg ingenting om. Men det er nettopp det som er spennende!!!

Fagene handler mye om krig og fred, og religion og politikk og sånn, men vi lærer å se ting fra et fredsperspektiv. Mye om FN, og USA, fredsaktivisme, "hvordan kan vanlige mennesker bli hørt?" osv. Her om dagen lærte vi om Ghandi og Martin Luther King. På Fredssenteret i Sydney, hvor forelsningene blir holdt, fer det ullt av bilder av Nelson Mandela, Ghandi og L.King og andre fredsikoner. Det er så inspirerende! Så nå har jeg bestemt meg for å redde verden! Jeg har vært på noen debatter, jobbet frivillig for Flyktninghjelpen, laget plakater, gått i tog i solidaritet med barnesoldater i Uganda og slike ting. Veldig interessant, skal fortsette med det. I tillegg har vi så flinke lærere- de får alt til å høres så interessant ut!

Ok dette ble en laaang blogg om ingenting. Ta vare på dere selv, og spre kjærlighet og fred til alle rundt dere. I HAVE A DREAM!! ....eh, vi snakkes.

"Peace is the way"- Mahtama Ghandi.