Backpackers on tour - pt. 2

Så lenge har det vel aldri gått mellom to blogginnlegg tidligere, men som dere kanskje har forstått - har jeg verken forsvunnet i saltørkenen i Bolivia eller blitt kidnappet av de argentinske gauchoene (det hadde kanskje ikke vært så verst), men reisen er rett og slett over. Det var jo kort tid igjen til hjemreisen når det siste blogginnlegget ble skrevet, og i tillegg til å komme oss tilbake til Buenos Aires, rekke alt vi skulle de siste dagene og bli ferdig med eksamensoppgaven i litteratur, ble tidsklemma for trang til at jeg rakk å oppdatere bloggen. Men uansett, her kommer siste del av det boliviansk-argentiske eventyret!

Uyuni og kvelden med crazy fun
Da mitt forrige innlegg ble skrevet, befant vi oss som nevnt i Uyuni i Bolivia, og jeg tilbrakte dagen på hotellet for å skrive eksamensoppgaven mens mine to mindre nerdete reisefeller reiste på utflukt. (Her passer det seg med ørlitegrann skryt, siden det viste seg at jeg slo dem begge på eksamen!). Så, vi hadde altså planer om å forlate Uyuni med tog samme kveld, men for en gangs skyld gikk planene våre helt skeis. Toget var smekkfullt, og vi hadde ikke sjans til å få kjøpt billetter. Vi skulle ned til grensebyen Villazon for så å reise videre til Salta i Nord-Argentina, og tidsbudsjettet begynte å bli stramt (i likhet med budsjettet mitt generelt). Heldigvis, etter omtrent en time på noe som skulle være et turistkontor, med en innpåsliten israeler (som jeg angivelig syntes var kjekk, men som tydeligvis ikke var det likevel?), klarte vi å skaffe oss billetter til en buss som gikk tidlig nesten morgen. Tidlig som i TIDLIG, type klokken 6 eller noe. Så plutselig hadde vi en hel kveld ekstra i Uyuni, byen der det ikke skjer noenting. Etter å ha funnet et skikkelig crappy hostell med tre senger, og da mener jeg BARE tre senger, bestemte vi oss for å ta en øl eller to sammen med australske Sheridan for å slå i hjel et par timer. Og disse "et par timene" ble til nesten hele natten på The extreme fun pub som kunne friste med eksotiske drinker som llamasperm og gudvethva. Etter et par runder med llamaekstaser og øl kom selveste eieren av puben og lurte på om vi var interesserte i å bli med på en drikkelek med han selv og bartenderen (som jeg passende nok hadde kastet lange blikk etter hele kvelden). Vi forsøkte å takke pent nei, og forklarte at nok en drikkelek ikke var inkludert i budsjettet, men da the boss galant sa at drikken selvfølgelig var på huset styrtet alle mot baren og slo seg ned med kjekkas-bartenderen iført hatt og singlet. Og HERREJESUS for en drikkelek. Terninger ble kastet veggimellom, nye flasker kom på bordet før de forrige var tomme, tøffe utfordringer ble lagt frem, det var karaokesang uten mikrofon, det var klinings med bartenderen, hattebytter og jeg husker svakt at jeg på et punkt valgte å ta av meg genseren på toalettet og muligens glemte den der, for jeg fant den ikke i ettertid. Jeg velger å tro den forsvant på vaskeriet. I tretiden klarte de tre nordmennene og den ene australieren å slepe seg ut fra baren og ned på hostellet, og dette var tidspunktet for en dyp og høyst seriøs samtale mellom oss jentene. Det var på tide med bryllupsplaner. Selv om ingen av oss hadde noen form for bryllup foran oss i nærliggende fremtid.

Den verste dagen derpå gjennom hele Argentina/Bolivia-oppholdet kom neste morgen. Etter maks tre timer med søvn, en ekstremt stresset Sheridan som kom brasende inn på rommet en time for tidlig og påsto at bussen vår gikk om fem minutter og gårsdagens utgnidde sminke er stikkord som karakteriserer denne morgenen. Og så skulle vi på en ny lang busstur. Hva tenkte vi på?? Det var fire bleknebbete turister som satt og kjempet med kvalmen og kulden på denne bussturen. Heldigvis klarte vi underveis å få hamstret med oss litt potetgull og cola, mirakelkuren mot fyllesyke. Og ingen av oss kastet opp på bussen. Ikke verst, forholdene tatt i betraktning.

Villazon - Quiaca
Det virker som om den siste delen av turen var den delen der uflaksen vår skulle slå inn. Først var det togproblemene og den grufulle bussturen (som i stor grad for så vidt var vår egen skyld), og så trodde vi hellet hadde snudd. Vi fant umiddelbart en mann utenfor bussen i Villazon som tilbød oss billetter direkte til Salta, bussen gikk umiddelbart. Vi kastet oss på bølgen av turister som skulle være med i denne bussen, og endte opp med å GÅ over grensen mellom Bolivia og Argentina på egenhånd. Og vi GIKK og GIKK og GIKK på den argentinske siden, for ingen av oss ante hvor bussterminalen var. Etter noe som virket som en evighet i regn, med blytung sekk, hodepine og kvalme, for ikke å glemme da vi alle tre stampet oppi nylagt sement eller hva det nå var, kom vi frem. Bare for å finne ut at vi var blitt halvveis rundlurt. Det gikk en buss. Men ikke før 9 timer senere. Og Quiaca er enda mindre spennende enn Villazon og Uyuni tilsammen, de kan skryte av å ha hele 2 restuaranter nevnt i Lonely Planet, pluss en anbefaling om å dra til Villazon i stedet. Det hjalp på humøret etter at jeg fikk trykket i meg en pancho, dessverre med majones istedenfor sennep - men på dette tidspunktet kunne jeg spist hva som helst. Vi tok så inn på en liten og sliten restaurant med voksduker og ble der inntil bussen gikk. Etter hvert ankom det flere turister, og det aner meg at eierne kanskje ikke var strålende fornøyde med en skokk turister som bestiller det billigste på menyen, har med eget vann og som bruker toalettene som omkledningsrom og bordene til ompakking av backpacker-sekker. Men tilslutt gikk endelig bussen, og vi satte kursen mot siste destinasjon - Salta.

Ain't no sunshine
.. for nei, det var det ikke. Jeg og Linda som hadde planlagt å komme hjem brune og freshe måtte tilslutt gi opp og innse at det ikke kom til å skje. For i Salta regnet det. Nesten hele tiden. Men vi fant oss et koselig hostell, og koste oss de tre dagene vi var der likevel. Vi jobbet med eksamensoppgaven, shoppet julegaver på markedet, drakk øl, sloss med monsterviften, var ute og spiste og rett og slett bare slappet av. Den ene kvelden bestemte vi at det var påtide med en ordentlig bytur, og satte kursen mot byens bar- og restaurantgate. Kvelden var en suksess, selv om det så mørkt ut til å begynne med. Det som begynte med vonde drinker og dårlig musikk endte (nok en gang) med karaoke og heftig dans. Og ikke minst barnerov. (Utsagnet krever ikke dypere utgreiing, de som var der vet hva det dreier seg om.)

Etter et par dager i regntunge Salta var dagen kommet for å reise tilbake til Buenos Aires. Tirsdag 2.desember var vi tilbake i byen i våre (iallefall mitt) hjerte. Vi hadde nøyaktig 3 dager på oss før det var på tide med hjemreise. Jeg og Linda tok farvel med tredjeparten av reisefølget, og installerte oss på et lite koselig hostell i San Telmo. Så reiste vi til den gamle leiligheten i Calle Mexico for å hente all bagasjen vår som vi plasserte der før vi reiste til Bolivia, og ble lykkelig overrasket over at husverten tilbød oss å bo i den gode gamle leiligheten for samme pris som vi betalte på hostellet, frem til fredagen. Så da trasket vi tilbake til hostellet, hentet sekkene, og fant oss fornøyde tilrette i vårt gamle hjem. Noe merkelig var det, uten søte Amanda, og med min ombyttede soveplass. Så, hva gjorde vi de siste dagene våre? Vi traff igjen venner i Buenos Aires, var ute og spiste tapas, sushi og den siste argentinske biffen, drakk våre siste øl på Puerta Roja, tok farvel med våre kjære venner som vi ikke skulle se igjen på lenge, var hos frisøren, jobbet som gale med eksamensoppgaven, handlet julegaver, snakket med gale mødre på facebook som var i ekstase over den nærstående hjemkomsten, handlet inn dulce de leche, gruet oss til å dra, og begynte pakkingen.

Time of our lives
Så var fredagen kommet. Dagen som virket så uendelig langt unna når den ble fastsatt som hjemreisedato for omtrent et halvt år siden. Linda og jeg fikk gjort oss ferdig med eksamensoppgavene våre og levert dem, med lettere komplikasjoner for min del, og så gjensto bare siste rest av pakkingen. Vi gjorde så godt vi kunne for å fordele vekten mest fornuftig, med hver vår sekk og koffert. Så tok vi farvel med Maxi, og et uventet farvel med musiker-Pedro, før vi fikk praiet en drosje og satt kursen mot flyplassen. Der kom vi oss nærmest helskinnet gjennom alle kontroller, kun med en liten ompakking av kofferten for min del. Så gikk vi, kanskje mest jeg, berserk i taxfree'en, der jeg klarte - til min store fornøyelse - å overdra kredittkortet mitt ytterligere. Vi brukte våre siste pesos på Lays-potetgull og Skittels, to ting som for evig kommer til å minne meg om Buenos Aires og Argentina. Så tok flyet av, og vår tid på argentinsk landejord var over. Iallefall for denne gang. Vi mellomlandet i Paris, stresset gjennom den gigantiske flyplassen, og omtrent klokken tre den sjette desember landet vi på norsk jord. Linda passet bagasjen mens jeg overdro kredittkortet ytterligere, og etter en hysterisk masemelding fra min mor som sto på utsiden passerte vi gjennom tollen. Der ventet en hel velkomstkomité, der det ventet klemmer og tårer fra mamma og mormor, og tillegg ventet min kjære bestevenninne Annette, Jonas og min da fremtidige roommate Ida. Jeg mottok strålende fornøyd en stor kurv med julebrus, kakemenn og smågodt, og brukte omtrent et sekund på å rive opp posen, grave frem en lakris-blekksprut og sluke den. Så dro jeg på meg llamavottene, før jeg og Linda tok et raskt farvel, i visshet om at det ikke ville bli lenge til neste gang vi så hverandre. Deretter forlot vi hverandre etter å ha tilbrakt hver dag sammen i nesten fire måneder, og gikk ut i vinterkalde Norge, og tilbake til hverdagen.