Etter Peru dro jeg og Truls videre til Panama. Flyet landet klokken 12 på natta. Etter en times taxitur med en supersleezy sjofør, som skulle bruke pengene han hadde tjent på nærmeste strippebar, var vi fremme på hostellet. Førsteinntrykket av Panama City var ganske kjipt ettersom det var lørdag natt og folk rundt oss var rimelig beruset. Derfor bestemte vi oss for å hive oss over første mulighet til å komme oss ut av byen.

Etter tre timers søvn ble vi kjørt ut til Kuna-country på den karibiske siden av Panama. Etter denne turen skjønner jeg hvorfor det var mange firehjulstrekkere i Panama. Siste delen av reisen ble gjort i elvebåt gjennom tett jungel. Det var en skikkelig kraftanstrengelse, men det som ventet oss var vel verdt det. En øygruppe bestående av rundt 300 øyer på størrelse med fotballbaner, som alle var så stereotype øde-karibiske-øyer at det var på grensen til latterlig. Hvit sand, grønne palmer og turkist vann. Jeg trodde ikke slike steder eksisterte lenger, men det var feil. Navnet på stedet kan oppgis mot en god slump med gullmynter.

Vi bodde på en av disse øyene i tre dager sammen med Jimmy (en kuna-bestefar), sønnen hans med kone og fem små kuna-unger. Disse ble veldig fasinert da Truls spente opp slakklina, og etterhvert fikk vi dem med på leken. Den siste dagen begynte alle sammen å få teken. Tre ganger om dagen disket Jimmy opp med en kopp med ris og en halv grillet fisk til hver av oss og dette var det eneste som stod på menyen. Jeg har enda ikke spist noe fisk siden. Om natten sov vi i hengekøyer inne i en bambushytte. Truls forlenget livet sitt med 5 år etter en skikkelig latterkrampe da snoren til hengekøya mi røyk med et smell midt på natta og jeg dundra i bakken.

Den siste uka i Panama skulle vi være i Santa Catalina, et lite tettsted på stillehavskysten som spås av mange til å bli den neste hotspotten for surfing. På vei dit plukket vi opp Mette i Panama City (som vi forresten har fått et mye bedre inntrykk av). Etter mange kilometre på humpete veier og gale radio-djs bevepnet med lydeffekt-keyboards var vi fremme. Her stod Jon og Ida med åpne armer og tok oss imot.

Kort oppsummering:
- utrolig chill tettsted som er så stort at sentrum utgjøres av en telefonkiosk (eneste måten å kontakte omverdnen: ingen internett, ingen mobildekning)
- Hostell med mange hyggelige likesinnede
- Truls fikk surfe med havskilpadde i lineupen
- snorkling utflukt
- Mette ble solbrent
- Henning surfet sitt første rev
- Blinkende St. Hans ormer som kunne fly
- Ferske hummere til middag