Alle hadde fortalt oss at Whitsundays kom til å bli høydepunktet på Australia-turen vår og vi var derfor fulle av forventninger da vi kom til kaia i Airlie Beach. Whitsundays er en øygruppe som står på verdensarvslisten og ligger i tillegg midt i smørøyet av "Great Barrier Reef".Vi hadde booket oss en 3-dagers seiltur på seilbåten New Horizon med 32 andre backpackere. Denne gangen var vi heldigere med været enn på Fraser, for nå var det klar blå himmel. Faktisk sa mannskapet at de ikke hadde hatt så bra vær på mange uker (vi reiser jo tydeligvis i regnsesongen).

Mannskapet var 4 ûberkule gutter som levde av å dykke, seile og feste. De var ganske morsomme hvis man ser bort i fra en del slibrige kommentarer. De hoiet opp til partystemning med kommentarer som "woho" og "when ankered get w***ered" og løftet på eller danset med jentene så fort de fikk sjansen.I gruppen vår var det blant annet et utall tyskere som vi kalte for Tysklandklubben og to gale nederlendere som hadde et helt sinnsykt energinivå.

Første dagen seilte vi rundt til solen gikk ned og drakk noen øl mens vi ble kjent med de andre på båten.Vi var veldig trøtte etter å ha tatt nattbussen natten før og la oss ganske tidlig. Ida delte en bitteliten dobbeltseng med en israelsk jente som heldigvis sov nesten like stille som henne. Ut over turen kalte de hverandre bare for "wife".

Neste dag var det opp klokken 7 for å dra på stranden (!). White Haven Beach hadde den nest fineste sanden i hele verden, faktisk var den blitt brukt til å bygge Hubble-teleskopet. Sanden var så fin at man ikke kunne se sandkornene, og når den var våt hadde den samme konsistens som Nestle Babygrøt.Dessverre var det så mye haier og maneter i vannet at vi måtte ha på oss våtdrakt for å vasse. Vi holdt oss derfor på land, men de som våget seg uti hadde sett en liten hai.

Klokken halv 10 var vi ferdig med strandlivet og seilte videre til et dykkerområde. Vi var noen av de få på båten som hadde dykkerlappen og var derfor med på "Team Badass". Dere som har lest bloggen vår fra Koh Tao forstår sikkert at vi var utrolig bekymret for hvor dypt vi skulle gå, da vi absolutt ikke følte oss som noen erfarne "bad ass" dykkere. Heldigvis var dykket bare på ca 7 meter, siden det var der de fineste korallene og fiskene befant seg. Under dykket tok plutselig instruktøren vår hånden til hodet, og det tok noen sekunder før vi forsto at det var undervannstegnet for hai. Til vår engstelse svømte vi i retning av haien, men det viste seg heldigvis at det var en ganske liten og fredelig "reefshark". Ingvill så også en gigantisk skillpadde som hun prøvde å vise til Ingrid, men dessverre hadde vi ikke lært undervannstegnet for skillpadde.

På kvelden spiste vi mer god mat og koste oss. Guiden vår underholdt oss med et morsomt spill som gikk ut på at han fortalte oss påstander om Whitsundays som vi skulle svare på om var fleip eller fakta. Dersom vi sa feil måtte vi spise en skje Vegemite (et Australsk pålegg som minner om en blanding av sjokoladepålegg, peanøttsmør og hapå), og dersom vi sa riktig måtte den stakkers guiden vår spise. Han fortalte at han en gang hadde kastet opp fordi gruppen hadde vært så flinke til å svare riktig. Vi kom billig unna leken, men lærte mange morsomme ting om Whitsundays. Blant annet hadde Madonna og Rod Stuart blitt kastet ut av et luksusresort på en av øyene; Madonna fordi hun var for kravstor og Rod Stuart fordi han hadde vandret naken rundt på øya med en naken dame under hver arm.

Siste dagen var det igjen opp klokken 7 for å snorkle og dykke i "Akvariet". Vi forsto fort hvorfor stedet hadde fått dette kallenavnet for her krydde det av fisk i alle mulige farger, spesielt fordi crewet syns det var gøy å kaste fiskemat i hodet på oss. Særlig inntrykk gjorde Elvis. Dette var en fisk som kunne bli opp til 40 kilo tung og gikk under kallenavnet Whitsundays Labrador. Den elsket nemlig dykkere og kom så tett opptil oss at vi kunne klappe den.

På vei tilbake til fastlandet stekte vi oss på båtdekket mens de ansatte ivrig fotograferte oss til neste års brosjyre. Vi følte nesten at vi var blitt ufrivillig bikinimodeller i Australia. Vel tilbake på Airlie Beach var det afterparty med gratis pizza.

Dagen etter tok vi nattbussen til Cairns, der bussjåføren passet på at vi ikke fikk sove noe særlig ved å prate kontinuerlig i mikrofonen og spille høy musikk. Vi var fremme i Cairns allerede 05.45 og hadde derfor tre lange timer venting før vi ble hentet til dagens store aktivitet; fallskjermhopping! Vi brukte tiden på å prate om alt som potensielt kunne gå galt, som for eksempel at vi kunne krasje med en fugl eller besvime av skrekk. Heldigvis hjalp det på nervøsiteten å møte instruktørene våre og sette oss inn i flyet, for da skjønte vi at det ikke var noen vei tilbake. Instruktørene så skikkelig badass ut med piercinger, tatoveringer og en hadde til og med amputerte fingre. Ingvill fikk en koselig instruktør som prøvde å roe henne ned ved å spørre henne dype spørsmål om livet, mens Ida og Ingrid fikk instruktører som skremte dem ved å spøke med at de bare hadde hoppet ett par ganger før og at de fremdeles ikke fikk hoppe alene. Selv om det strider mot all fornuft å hoppe ut av et fly, var det overraskende hvor naturlig det føltes da døren gikk opp på 9000 fot. Og hoppet var virkelig fantastisk!!! Det føltes mer som å fly enn å falle, og vi var nesten litt skuffet da det 28 sekunder lange frie fallet var over og fallskjermen slo seg ut. Vi fikk lov å styre fallskjermen på vei ned og landet mykt på bakken (Ingrid landet faktisk på rumpa). Vi var enige om at dette var de sykeste og morsomste minuttene i hele vårt liv, selv om det også var de dyreste (bare bildene kostet 600 kr). Vi vil utrolig nok gjerne gjøre det igjen, og det hadde vi aldri trodd da vi tidligere samme dag satt supernervøse på hostellet og trodde slutten var nær.

Resten av tiden i Cairns brukte vi på å få adrenalinnivået tilbake til normalen ved å slappe av ved Lagunen og henge med de nye norske vennene våre. Vi kostet også på oss et måltid på Thai-restaurant, og selv om curryen ikke var helt som i Thailand var det godt med en gjenforening.