Fraser Island-innlegg!

Vi ankom Hervey Bay forrige onsdag, det var sent og vi var slitne, så vi tok inn på den første campingplassen vi fant, og det var enklere sagt enn gjort. Vi kjørte fram og tilbake, gjennom boligfelt og skoger og åkere og over stokk og stein før vi endelig fant fram til hva Ine synes var den styggeste campingplassen vi har bodd på så langt. I campkjøkkenet møtte vi nøkken fra dypet og et eller annet sted i det fjerne var det noen som ulte. Neste dag, etter at vi selvfølgelig forsov oss som alltid, kjørte vi videre og fant campingplasser på hvert hjørne, alle billigere, hyggeligere og bedre plassert. Vi valgte en som lå rett på stranda, med kjempehyggelig betjening og mange andre backpackere, til og med noen vi allerede hadde møtt på en rasteplass rett utenfor Gympie. Den kvelden ble vi invitert på en grillfest av noen andre backpackere. De var tyske, noe vi nå forventer å høre fra alle backpackere vi møter, ettersom det som oftest er tilfelle. Godt over halvparten av alle vi møter, utenom australierne selvfølgelig, er tyskere, og til og med reiselederne spøker om at Australia har blitt en tysk koloni. Ine briljerer med tyske sanger om kebab, og det slår an hver gang! Dagen etter dro vi til hostellet der vi skulle sove en natt, før turen gikk mot Fraser Island. På hostellet møtte vi resten av folka vi skulle reise med. Den første vi møtte var roomien vår Will fra Kent. Kort oppsummert er Will erkebritisk, sarkastisk, full av utrolig svart humor og vi lo fra her og til helvete. Videre var det briefing, en kort og kjedelig affære, så gikk vi sammen i grupper på seks eller syv per bil. Vi gikk sammen med to nordlendinger, de første nordmennene vi har møtt så langt, en svenske og en nederlender. Nordlendingene Hilde og Lisa var nordlendinger så det holdt, de kom fra Lofoten, jobbet på feskfabrikk og var vilt joviale. Jennifer var svensken, en kjempekoselig og tvers igjennom grei jente som spilte gitar og sang "En gång i min ungdom" med oss! Det var imidlertid etter at vi begge hadde fortært to liter vin hver så det var mer eller mindre vellykket. Nederlenderen het Bastijn, og det sier vel alt egentlig. Utrolig vanskelig type å beskrive, han må nesten bare oppleves. Men vi digget ham!

Etterpå var det matshopping og så en kort natts søvn da vi skulle opp halv seks dagen etter. Og vi klarte det! Jeg har ikke stått opp så tidlig på snart fem år tror jeg, men jaggu gikk det! Trøtte i trynet og sjelen gikk vi til bilene, satte oss inn og kjørte til fergen som tok oss over til Fraser Island. Guiden ledet vei til den første innsjøen vi skulle bade i. Klokken var da halv ni så badelysten var ikke helt til stede for min del, men man følger jo flokken. Fraser Island er verdens største sandøy, hele øya er en stor sanddynge med et relativt tynt lag med jord visse steder hvor vegetasjonen og regnskogen vokser. Havet utenfor Fraser Island er ikke bare brunt pga. noen steiner som ligger der og oppløses, det er også et veldig aktivt gyteområde for hai, så vi holdt oss til innsjøene. Det var imidlertid helt greit, innsjøene på Fraser er krystallklare, så rene at man kan drikke fra dem uten problem og all sanden er hva som kalles silikonsand; sand som er så fin at den kan brukes til å vaske håret, tennene eller smykkene dine med. Dessverre husker jeg ikke hva den første innsjøen het, men den neste het Lake Wabby, og den må ha vært den fineste innsjøen vi var på. Først måtte man gå igjennom skogen i ca. en halvtime (Ine og jeg brukte selvfølgelig rundt det dobbelte), så måtte man gå gjennom en ørken i ti minutter før det gikk seksti grader nedover og rett ned i innsjøen hvor det bodde fisker som kom opp til deg og smakte på deg. Over på den andre siden svømte det noen tyskere som sang og jodlet Heidi fra fjellene, så stemningen var på topp! Etterpå dro vi videre til et sted, så dro vi videre til et annet sted, og til slutt kom vi til campen hvor vi skulle lage mat. Klokken var da rundt halv fem, men den kjentes ut som halv ni. Og hvem skal lage mat til syv stykker? Joda, undertegnede. Men det skal godt gjøres å kjøre feil på burgere, så det gikk greit. Og jeg slapp oppvasken! Etterpå kom folk i feststemning og utover kvelden hadde vi det veldig gøy og utrolig hyggelig. Ine og jeg datt av benken og den påfølgende latterkrampen gjorde at vi ikke kom oss opp på fem minutter.

Da klokken nærmet seg halv ett, selv om den biologiske klokken nærmet seg halv seks, gikk vi ned til stranden og så på den utroligste stjernehimmelen vi noen gang har sett. Alle måtte ha med seg en dingostick, noe som rett og slett er en pinne du plukker opp fra skogen i tilfelle alle dingoene som sirklet oss etter mat hele tiden plutselig skulle finne på å angripe. Da skulle du dælje løs det du var kar om. Hyggelige saker. Du måtte også aldri gå alene og alltid ha en lommelykt i tilfelle du tråkket på en slange. Og dette var ikke råd man helst burde følge, dette var helt nødvendig. Dingoene var der hele tiden, og brøt seg faktisk inn i bilen vår om natten og spiste opp pastaen vi skulle ha til neste dag, og de aller fleste så en eller annen slange når de måtte gjøre sitt fornødne. Ine og jeg så en Red Bellied Black Snake vi tok bilde av. Vi hadde begge lyst til å plukke den opp og holde den men bestemte oss for at det kanskje hadde vært en litt dum ide. Dagen etter våknet jeg klokken halv åtte, jaget bort en dingo fra pastaen vår, ryddet opp og la meg på stranda for å sove litt til. Det var fordi de forferdelig teltene fungerte som dårlig ventilerte badstuer, men stranden var ikke særlig mye bedre. Jeg formaner alle til å Google Marsh Flies, det er valnøttstore blodsugere som svermet rundt oss hele tiden i myriader. Mye mulig den eneste tingen jeg ikke savner fra Fraser Island. Etter frokost kjørte vi videre til Eli Creek! Eli Creek er et lite elveleie som er rundt fire meter bredt og halvannen meter dypt, med veldig sterk strøm og utrolig friskt og klart vann. Vi gikk oppover leiet og lot elven frakte oss ned igjen. Så dro vi videre til Maheno. Maheno er et australsk skip som skulle selges til Japan, men på veien ovet ble det tatt av en syklon og forsvant. En uke senere skylte det opp på Fraser Island, og selv om det er rustent og to tredjedeler er begravet i sanden er det mer eller mindre inntakt. Videre dro vi til Champagne Pools, to naturlige steinbasseng som ligger ved havet og når bølgene skyller over steinene skummer det i bassengene. Kjempemoro! Etterpå dro vi til Indian Head som er en utkikkspost på en topp som nesten drepte oss. Vi ble fortalt at vi ikke trengte sko på turen ettersom at våre ble stjålet av noen snørrunger på stranda, og sporenstreks skal vi plutselig klatre i fjellet. Jeg hadde foretrukket sko...

Etter dette dro vi tilbake til campen og jeg skulle sette igang med maten igjen. På menyen var Pasta Arrabiata, men billig pasta og billig tomatsaus smaker det samme uansett hvilket navn det står på etiketten. De andre i følget insisterte på å kjøpe over et kilo pasta, så det overflommet jo. Vi kunne ha matet hele campen, og mye mulig hele øya. Etterpå var det tid for kos og hygge igjen, men veldig mange hadde hygget seg litt for godt dagen før, så det tok sin tid før alle var i siget. Ine diskuterte andre verdenskrig med halvparten av tyskerne mens jeg joinet svenskene for å lære den andre halvparten sjekkereplikker på svensk. Du har väkra ögon ble omgjort til diverse varianter. Ine fikk høre at øynene hennes vesket, noe hun ble veldig smigret over. Dagen derpå slet de aller fleste med søvnmangel men man skulle likevel opp og rydde før man dro videre til Lake Mackenzie. Lake Mackenzie er en av de mest ikoniske plassene fra Fraser Island, men vi forsto helt ærlig ikke hvorfor akkurat den var så fantastisk. Det var en innsjø med en strand, enkelt og greit. Men det er jo ikke feil det, spesielt når solen steker! Vi har vært utrolig heldige med været denne turen!Så var det tilbake til hostellet, turen var over og nå skulle vi heimat. Men vi fant ut at det var litt vel tidlig å avslutte, og siden Hilde hadde bursdag dagen etterpå og Ine to dager etter der igjen, dro vi likesågodt til butikken og kjøpte kake og bursdagshatter! Kaken smakte diabetes så vi kastet den på hverandre i stedet. Etterpå holdt vi hele hostellet våkent med Soul som ble til grove sanger, og rundt to om natten hoppet vi i bassenget. Dagen derpå var et lite helvete i seg selv, så folk sløvet rundt og så på en forferdelig dårlig TV-serie med Pamela Anderson i hovedrollen. Etterhvert dro flere og flere, og til slutt var det vår tur. Så vi pakket sakene, sa hadet til folkene og trasket vemodig over til Brit June. Reisegruppen vår var helt utrolig bra og vi har store forventninger for Whitsunday-gruppen. De har store sko å fylle!

Akkurat nå er vi på et bibliotek i Rockhampton, på vei opp mot Airlie Beach hvor vi skal begynne turen til Whitsunday-øyene. Et tonetters cruise hvor man ikke må stå opp før sola eller traske gjennom regnskoger og over Galdhøpigggen klokka ni om morgenen skal ikke bli helt feil. So da so! Takk for oppmerksomheten igjennom hva som viste seg å bli et forferdelig langt innlegg! Det blir nok en stund til neste gang.