Tro meg, om det ikke hadde vært for at vi har skarer av folk som later som at de er interesserte i å lese om hva vi foretar oss her borte, hadde vi stoppet å skrive denne greia for lenge siden. Det er et styr! Å blogge er utrolig kjedelige greier, ellers så er det noe jeg har oversett. Jeg tror at hadde jeg fått valget mellom å grave grøfter eller å være profesjonell blogger, hadde jeg valgt å blogge, for ærlig talt; ingen vil grave grøfter. Men jeg hadde ikke likt det særlig. Sånn, nå har jeg bablet ferdig.

De som husker godt husker kanskje at vi hadde tenkt til å reise til Lake Tekapo, og for de som ikke husker godt; vi tenkte vi skulle reise til Lake Tekapo. Og det gjorde vi og, bare at det ikke ble et veldig langvarig opphold. Lake Tekapo er, kanskje ikke overraskende, en innsjø - en utrolig fin innsjø òg, spesielt da vi var der da vannet var turkisblått og kjemperolig, med solen høyt på en skyfri himmel (for poetisk?) -, men det mest spennende med denne innsjøen er en berømt kirke som står ved den. Denne kirken har vært åsted for absolutt ikke en døyt av noe som helst, den er helt meningsløs (utenom religionsmessig forsåvidt), men på en eller annen måte har den klart å snike seg inn på nesten halvparten av de New Zealandske postkortene, og på den måten blitt berømt. Og det kan jo ingen bebreide den. Kirken var forøvrig fin den, det lille vi så av den. Den var nesten bortgjemt blant asiatere, men vi klippet dem bort fra bildene våre så godt det lot seg gjøre.

Etter Lake Tekapo dro vi videre til Timaru, en by rett sør for Christchurch. Der kjørte vi rundt i ti minutter og fant ut at der var det absolutt ingenting å se eller å gjøre, så vi kjørte likesågodt til Christchurch. I Christchurch var det ikke så mye mer å gjøre som vi ikke allerede hadde gjort, men i en matbutikk kom vi over noe vi sårt har trengt i New Zealand: ullsokker! Jeg vet ikke hvor godt det har blitt presisert foreløpig, men New Zealand, og sør-øya spesielt, er et forhutrende kaldt sted om nettene! Vi la oss med tre lag med klær og prøvde så godt vi kunne å ikke pådra oss lungebetennelse eller neglesprett. Tennene klapret og man våknet tre-fire ganger om natten for å tvinge seg selv i søvn igjen. Så ullsokker måtte man ha. Vi tok en natt i Christchurch, og kjørte videre opp til Kaikoura dagen etter, hvor vi skulle se delfiner! Vi hadde fått høre at for å se delfiner i Kaikoura trengte man bare stå på en av strendene og titte ut i et par minutter, men dette var informasjon som viste seg å være helt på jordet, så vi hadde ingen annen råd enn å dagen etter kjøpe billetter til en båt som tok deg med ut for å se eller dykke med delfinene. Vi dykket ikke, dels fordi vi ikke følte for det, og dels fordi dette var priser fra nedi bakevja! Ine har og lært at hun blir sjøsyk bare hun ser en redningsvest, men ellers var det topp stemning, og delfinene var helt utrolige! Maken til hyperaktive beist! De skjøt opp i luften og gjorde ikke bare enkeltsaltoer men gjerne dobbel- og trippelsaltoer, hoppet bukk over bølgene, slengte seg sidelengs og baklengs og diagonalt og skremte sjøfugler med vilje! De eneste fuglene som ikke lot seg rikke var noen rufsete skremsler som Ine og jeg kalte grevene. På båten var det selvfølgelig en spirituell latino som presterte å si på gebrokkent spengelsk "I seeng for ze dolphins and zey come to me". Så vi hadde det rasende festlig med dette, dog selvfølgelig etter at turen vår ferdig. Bare fordi vi er fattige, skitne og ikke lukter spesielt godt, betyr ikke det at vi er uhøflige!

Men nå følte vi oss ferdige med sør-øya, vi hadde strengt tatt vært der litt vel lenge òg, og tidsskjemaet for nord-øya var farlig knapt. Så dagen etter var det å kjøre til Picton hvor vi skulle ta en ferge over til Wellington på nord-øya. Vi hadde på veien fått mye det samme rådet fra de aller fleste; skal du ta ferge så ikke book Interislander men Bluebridge som er billigere. Mitt råd er å kjøpe en båt selv, det kan umulig koste så mye mer. Fergene hadde dessuten stoppet å gå da vi kom, klokken var jo hele halv 8 og da er det tydeligvis tid for kapteinen og backpackere å sove. Jeg vet ikke hvor godt det har kommet fram før, men backpackere som ikke bor på hostell legger seg uvirkelig tidlig! Mellom halv 9 og halv 10 er det som regel beksvart i alle bilene. Det er bare to enslige backpackere som ikke følger denne regelen, man kan jo gjette hvem. Uansett var det bare å booke for dagen etter, og vi møter opp freske og klar for å komme over til nord-øya og se Wellington før vi kommer oss avgårde. Dette viser seg å igjen være en av de altfor mange gangene hvor vi har gjort altfor dårlig research. Klare for å slappe av i cafeen i en halvtimes tid kjører vi inn på kaia hvor vi spør en som jobber der omtrent hvor lang tid reisen tar. Svaret er i overkant av tre og en halv time. Dette var ikke helt som forventet, og forfjamset som vi er mens vi prøver å få denne nye informasjonen til å passe med logistikken, eller motsatt, glemmer vi å ta med bøker eller ipad eller puter. Vi har ingenting utenom lommebøker, så vi sitter rett opp og ned og er fulle av energi som ikke blir forløst, og går sakte men sikkert til grunne av kjedsomhet. Da vi endelig kom fram, og dette var etter utallige saft-is senere, var det mørkt og sent, og det eneste vi kunne gjøre var å finne en campingplass. Med en følelse av en totalt bortkastet dag fant vi ut at vi i hvertfall må få oss noe å spise, så vi dro til en liten italiensk restaurant. Maten, servicen og atmosfæren var så god at stemningen ble snudd på hodet, og en forferdelig fadese av en dag ble plutselig ikke så verst!

Dagen etter var ikke veldig hendelsesfull. Kort sagt endeløs kjøring, med korte avbrekk for å lete etter skolisser vi aldri fant, og til slutt kom vi til til et sted som har det lengste stedsnavnet i verden. Det heter så mye som "Taumata­whakatangihanga­koauau­o­tamatea­turi­pukakapiki­maunga­horo­nuku­pokai­whenua­kitanatahu".Løst oversatt betyr det "Åsen hvor høvdingen som var av veldig imponerende fysikk satt og spilte fløyte for sin elskede bror" eller noe i den duren. Den natten sov vi på et sted som het Dannevirke. Det er verken en viktig eller spennende detalj, men nå vet dere i hvertfall det. Og dagen etter, på vei til Rotorua, kom vi over et sted som het Norsewood, og kalt Norskeskogen! Dette var et lite norsk samfunn hvor alle de nordiske utvandrerne hadde samlet seg da de ankom New Zealand. Der var det en færing utstilt i glass, en miniatyrstavkirke (som av en eller annen grunn var katolsk) og Norskeskogen skole, samt norske flagg over alt. Det er stas å være norsk i utlandet noen ganger.

Vi kom omsider fram til Rotorua(eller Rotte-Rua som Ine så fint kaller det) byen som lukter av flatulens. Dette er fordi at hele byen er plassert over en masse varme kilder og det lukter svovelgasser overalt. Hvordan det kan bo folk i området er vi litt usikre på, vi lukker vinduene og skrur av airconditionen når vi er i sentrum. Men tross lukten ble vi her noen dager. Den første dagen dro vi på kino og så Scary Movie 5, mye mulig den dårligste filmen jeg har sett på evig lenge! Maken til søl. Men vi var alene i salen så vi kunne banne og le alt vi ville. Dagen etter der igjen skulle vi egentlig dra til Hobbiton og se hobbitlandsbyen fra Ringenes Herre-filmene. Men i god tradisjon forsov vi oss og måtte utsette dette, så den kvelden dro vi til en Maorilandsby, noe som er det beste vi har gjort så langt i New Zealand. Maoriene er New Zealands urbefolkning. Det var helt utrolig bra, godt mulig den beste grunnen til å reise til New Zealand etter min mening. Vi møtte opp i Rotorua halv seks og ble tatt med til landsbyen med buss. Bussjåføren var det villeste vesenet, og vi lo oss skakke! Da vi kom fram ble vi mottatt på tradisjonell Maorivis som går ut på å ikke vise frykt mens stammens fremste krigere gjør sitt beste for å virke skumle og truende. Lykkes du i dette blir du presentert med en fredsgave du skal motta, og så blir man invitert inn i landsbyen. I landsbyen gikk vi fra bod til bod og fikk en liten leksjon i Maorienes kultur, leker og tradisjoner. Etterpå var det et show før vi ble servert mat tilberedt på tradisjonelt vis fra en grop i bakken, og det er noe av det beste vi har smakt her! Hele stemningen var utrolig og det var en fantastisk opplevelse. Etter maten var kalaset ferdig, og den samme ville bussjåføren tok oss med tilbake til Rotorua, men først etter å ha sirklet en rundkjøring noen ganger og hatt den mest gebrokne allsangen jeg har vært borti.

Dagen etter hadde vi ikke noe valg, vi måtte komme oss opp og komme oss avgårde for å se hobbitlandsbyen! Så utrolig nok klarte vi det! Vi rakk riktig nok den aller siste turen som gikk den dagen, men vi rakk den! Hobbitlandsbyen er også en veldig god grunn til å dra til New Zealand, det var utrolig idyllisk og fantastisk gjennomført. Etter turen tok vi en drink på The Green Dragon, ikke en fake turistpub, men den ekte Green Dragon. Ine og jeg fikk med en gang store dagdrømmer om hvordan vi burde leie hele hobbitlandsbyen og ha en ordentlig bygdefest der, men det får vente til vi blir søkkrike. Nå ligger vi her i Rotorua igjen, i morgen skal vi se om vi klarer å komme oss til Waitomo Caves. Takk og farvel, det blir forhåpentlig vis en liten stund til neste gang!