Cuba, Miami og the end..

Ja da var det tid for det siste blogginnlegget… for denne gangen! Ganske vemodig egentlig, turen er ferdig og vi er tilbake på hver vår kant og i meget vante omgivelser. Det har blitt vår i Norge og det er varmt, i hvert fall sier alle rundt oss det, men jeg må si at jeg fryser lett og drømmer meg fort tilbake til 30varmegrader og steikende sol.. Det fine er at det bare blir varmere, og det ekstra fine er at lukter vår! Så en for prøve å ta tak i de erkenorske positive følelsene og kjenne på dem, ellers så kan en gå i kjelleren, slik som både min og Annes lege informerte oss om i første legetime.

Men, tilbake til turen og hva vi opplevde etter Costa Rica. Det gikk fint med flybillettene til Cuba, så med lettet hjerte satte vi oss på flyet og forventet oss kanskje noe helt annet enn hva vi fikk. For det første så sprutregnet det når flyet landet og for det andre tok det cirka en halvtime før vi fikk komme ut av flyet, fordi noe var galt med døra… regnet var en smule uventet, og ikke akkurat gledelig velkommet fra to jenter som ønsket sol sol og atter sol, for nå skulle brunfargen trimmes! I hvert fall litt.. ;) Den første oppgaven vi fikk levert ved ankomst var fra en taxi sjåfør som geleidet oss mot veksleskranken, for på Cuba bruker dem naturlig nok sine egne penger og er lite interessert i dollar i motsetning andre latin og sør amerikanske land. Cuba ber om 10% hver gang en skal veksle eller ta ut penger, så etter noen dager forsto vi plutselig hvorfor vi hadde mye mindre penger enn vi hadde beregnet. Type veksle 500dollar til Cubanske penger, heisann! Der var 50dollar borte i vekslinga! Hvor blir det av disse pengene da? Til samfunnet, til cubanere? Tja... Cuba er et rimelig fattig land, de fleste bor ganske trangt og hver enkelt menneske tjener lite ift innsats vil vi påstå å si, og til tross for frynsegodene samfunnet på en måte er bygget på, så kommer det nok ikke alle cubanere til gode. Gratis helsesystem, gratis skolegang og studier, gratis bo, men ellers får den gjennomsnittelige cubaner kanskje 150-200kroner imåneden til å leve for.. Og det er dyrt på Cuba! det er turistpriser også, men det er ikke til å unngå å møte på flere cubanere som ønsker bekjentskap fordi du har penger og kan spandere…

Første kvelden bodde vi litt utenfor sentrum av Havanna, i et type Casa, som er meget vanlig å bo i på Cuba. Det var et eldre ektepar ved navn Zoe & Victor som tok oss i mot med åpne armer og masse informasjon og entusiasme lørdag 9.mai. Og tenk de snakket faktisk litt engelsk, så kommunikasjonen oss imellom gikk med et mye bedre. Vi fortalte dem om planen med å dra til Trinidad, hvor da de lett som plett fikset bosted i et Casa der, og rådet oss til å dra på busstasjonen å kjøpe billetter for morgendagen. Å rusle i disse gatene med høye murblokker på hver sin side av veien, gamle biler, butikker hvor en handler over disk og kassaapperat fra 70tallet, gav en underlig følelse. En spennende følelse. Etter innkjøp av bussbillett, så blei vi litt sultne og bestemte oss for å ta det easy og teste ut gatekjøkkenet på hjørne ved vårt Casa. Det var vel heller en dårlig ide. Maten var såpass dårlig, at det endte med utlevering av mat til to uteliggere. Som satte stor pris på det, og vi følte oss litt som to bortskjemte jenter fra Norge ikke orket å spise den usmakende maten...

Morgenen etter kjørte likesågodt Victor og Zoe oss nesten! Til busstasjonen. Victor kalte oss "Sardinas en lada", altså sardiner stappa i en lada, en veldig fin og gammel lada det var, som de i tillegg måtte stoppe 200meter fra buss stasjonen, for å kjøre turister er ikke lov (og der sto visst politiet å kikka..). Vi sa hadet bra og takket for et koselig opphold.

Trinidad står på UNESCO sin liste over bevarte kulturskatter. Og det kan vi lett forstå, for en mer sjarmerende, gjestfri og billedskjønn by skal en lete lenge etter. Her florerer det i gamle veteranbilder og nydelig murhus i alle sine praktfulle farger. Vi ble med et imponert og likte oss svært godt de fire dagene vi tilbrakte i byen. Vi bodde hos Familia Diez, og hadde et skjønt lite soverom, eget bad og ble servert frokost og middag hver dag, samt ferske smoothies som vi fortsatt drømmer om J Og alt til en pris som var meget fin ift hva en fikk tilbake. Kommunikasjonen var tilbake på kroppsspråk og enkeltord, men guri så langt en kommer med smil og latter J Vi tilbrakte dagene på Playa Ancon, og fant ut at å bade i karibien kunne vi lett venne oss til. Ettermiddagene ruslet vi rundt i disse søte brosteinbelagte gatene, hilste på menneskene som satt i vinduskarmer eller sto og solgte ting på gata og besøkte kafeer og bestilte mat eller drikke fra en ikke eksisterende meny, og fant vel fort ut at de har det som er basic. Helt i orden. Kveldene kikka vi på dyktige saladansende turister og lokale, med bakgrunnsband, på en plass som het Casa de La Musica. En uteplass som inviterte, hver kveld, til dans og hygge.

Etter koselige dager i Trinidad bestemte vi oss for å prøve noe HELT nytt, nemlig all inclusive i den såkalte turistifiserte badebyen Varadero, som ligger på østkysten av Cuba, cirka 3timer sør øst for Havanna. Verken Anne eller jeg har bodd på et all inclusive, så når vi kom over et tilbud på 250kroner per natt på et rimelig flott hotell så slo vi til. Vi ankom stedet etter fem timer i buss og fant ut at her var alt lov og alt gratis, noe som tok litt tid å skjønne.. type: "skal jeg virelig ikke betale for colaen, eller den 3.kopp kaffien jeg nettopp bestilte" Vi følte jo oss som amatører i luksusverdenen og fant vel også ut at dette var på kanten av hva vi så på som spennende. For å bo der mer enn 2dager hadde vi vel ikke orket, vi var på et hotell, som da kunne ha vært hvor som helst i hele verden, for Cuba mista vi helt og kulturen blei en danseoppvisning om kvelden og ikke mer enn det. Greit å ha testa det ut. Men det viktigste av det viktigste var tidenes herligste strand på Varadero, med et turkisblått vann av en annen verden og hvit sand som skinte imot oss. Det var nydelig!

Etter to ukulturelle og ukubanske dager dro vi tilbake til Havanna og 17.mai feiring. Vi hadde booka rom på Hotel Plaza, siden budsjetteringen vår var overraskende bra, syntes vi at hotell de siste dagene var en fin presang til oss selv. Hotel Plaza lå pent plassert ved grensen til Old Havanna, og hadde i disse dager 100års jubileum. Vi følte oss litt malplassert på dette pene hotellet med våre nokså slitne ryggsekker, men som alle kubanere vi har møtt, så var det intet unntak her, de smilte og ønsket oss hjertelig velkommen. Ettermiddagen tilbrakte vi ved å rusle rundt i gatene, teste ut diverse kafeer, kikke på livet og bli fasinert av nydelig bygninger, gamle bilder og smilende mennesker. Dette var et annerledes Havanna, enn hva som møtte oss første dagen på Cuba. Dagen derpå, hadde vi planen klar! Det var 17.mai, Norges nasjonaldag, og vi må meddele at nasjonalfølelsen faktisk aldri har stått sterkere enn akkurat den dagen. Akkurat som den vokste et hakk høyere opp når en er i utlandet. Vi hadde drømt om åpent hus på Ambassaden, med varme vafler, brunost og rømmegrøt! Og trodde vel også at dette var en realistisk drøm så når vi optimistisk dukket opp på ambassaden, så blei vi med et meget skuffet, over at ambassaden var stengt og ingen var tilstedet. Bortsett fra en gartner, som typisk sett bare kunne spansk. Men vi fikk, med våre kroppslige bevegelser og små korte spanske ord/setninger forklart at vi hadde Nasjonal Dag, ønsket å feire og gjerne snakke med noen… Lykken var på vår siden når ambassade sekretæren var i hus, og gartneren fikk henne på tråden. Etter en rask snakk med henne, hadde vi blitt invitert til 17.mai feiring i ambassade boligen.

Vi troppet opp klokka 13, og feiret nasjonaldagen med sang, tog, potetsekkløp, kanapeer, drikke, leif vidar pølser og norske lomper, samt nye bekjentskaper med nordmenn på besøk på Cuba og nordmenn bosatt på Cuba. Hyggelig. Hele seansen var ferdig klokka 16.30, hvor vi da tok en taxi med to koselige Kristiansandere til byen. Og ettermiddagen, samt kvelden, blei en festelig feiring med interessante spørsmål og svar… :)

18.mai var den store dagen vi virkelig skulle guide oss igjennom Havanna! Vi booka en guida tur på hotellet, som ville informere oss gjennom nye og gamle Cuba, eller helst Havanna. Vi må si at skuffelsen over kvaliteten på den turen var rimelig stor. Som eneste engelsk snakkende turister i gruppa, så fikk vi ikke det helt store utbytte av turen.. Men den gang ei! Vi klarte oss fint på egenhånd både før og etterpå. Sent 18.mai, pakket vi sekken og tidlig 19.mai dro vi til flyplassen for å straks finne ut at "Neida! Det går ikke noe fly klokka 09.20. Det sluttet å fly for en måned siden…!" Så der sto vi da, med flybilletter som ikke eksisterte, og rimelig forvirra, samt sinna på Kilroy som ikke hadde informert oss om dette. Det tok ganske mange nervøse og småsinte timer før vi omsider fikk snakke med flyselskapet. De kunne engelsk! og heldigvis fikk vi plass på et senere fly, som også medførte at vi rakk flyet fra Costa Rica til Miami.

I Miami var planen klar, noe den hadde vært siden vi dro mandag 5.januar. Her skulle det shoppes! Og Ida hadde snakket stort om Wallmart, med alle sine fasinerende mathyller og issorter. Samt kjøpesentre hvor det fantes Outlet, hvor prisen visstnok skulle være litt billigere… Vi troppet opp når butikkene åpnet og brukte BARE tolv timer på å komme oss igjennom butikker og Wallmart. Det er fint vi ser på shopping med de samme brilleneJ Noe en alltid opplever, har jeg inntrykk av, er at når en er bestemt på å shoppe både det ene og det andre, så får en det ikke helt til.. så det vi hadde drømt om å finne, det fant vi aldri… og Wallmarten vi dro til hadde ingen fascinerende mathyller eller utallige issorter, så en smule skuff var nå det. Men det gjør da ingenting, det blei en all right dag likevelJ

Vi pakket sekken for SISTE gang 20.mai. Med et tungt hjerte, et følelsesregister av en annen verden og en hukommelsesboks overstappa med minner, så dro vi til flyplassen i Miami. Ville egentlig ikke snakke om at det hele var over… Cirka et døgn og fire flybytter senere landa vi på Gardermoen og så vår første hestehov ved rullebanen. Vi var i Norge og det var vår. SJOKK! Kultursjokk kanskje? Det tar litt tid å komme til hektene igjen, og det tar litt tid å venne seg til å ikke tilbringe hver eneste dag og nesten hver eneste time med en annen person. Kommer til å savne Ida og Anne på tur. Vi har hatt det helt fantastisk flott og opplevd mer enn vi noen sinne trodde var mulig! Det frister så ufattelig å legge ut på en ny tur. Men først skal vi pleie Norge, venner og familie. For det er godt å komme tilbake og møte kjente og kjære og faktisk våkne opp om morgenen og ikke hver dag bli overlesset med nye inntrykk. Summasummarum: skal aldri aldri glemme hvor heldige vi har vært!

Tusen takk for at dere har fulgt med oss! Har vært godt å vite at dere hjemme har tenkt litt på oss i det store utland!!

For siste gang på en stund.. klemmer fra Anne og Ida