Bangkok, igjen!

Nå er det på tide å vende snuta hjemover. Litt blanda følelser, men akkurat i dag - siste dagen - er det veldig deilig å vite at jeg skal hjem om noen timer.

Men Laos:

Etter 3 dager med febertopp på 40 datt febern som en stein, og jeg kvikna til tilsvarende kjapt. Vi dro videre med de amerikanske jentene til Vang Vieng og jeg hadde et lite håp om kanskje å kunne joine "Tubing" litt - tubing er en aldri så liten pub crawl i en badering. Men skjebnen ville det anderledes. Etter en 8 timers busstur, og en dobbel JD for halsen til kvelds - delvis for å ikke være kjip overfor de andre og delvis fordi hosten min trengte dop og apotekene var stengt - våkna jeg opp dagen etter med 39,9 i feber, kanondiare inkludert oppkast av type fontene, og med et blodtrykk som sendte meg dundrende i gulvet ved første forsøk på å reise meg. Jeg var faktisk så dårlig at jeg endte opp med å sjangle til "sykehuset" i Vang Vieng, av frykt for å ha fått en skikkelig seriøs møkkainfeksjon som burde behandles med antibiotika. At jeg hadde tiltro til at klinikken midt i Laos hadde utstyr til å analysere blod med, eller i det hele tatt særlig kompetent helsepersonell sier vel litt om formen min.

På klinikken ble jeg, etter å ha gjort et forsøk på å forklare en lege med meget begrensede engelskkunnskaper at jeg hadde vært dårlig tidligere, at jeg ikke hadde vært på en tredagers alkoholorgie, og at jeg ikke var særlig dehydrert til tross for diaréen ettersom jeg hadde tilbragt de siste 4 dagene med å pimpe vann, lagt på saltvannsdrypp og fikk febernedsettende. Det var overhode ingen interesse for å sjekke om jeg hadde denghue, malaria, eller noen andre lidelser. Etter 4 timer på en seng som jeg mistenker var et operasjonsbord, 1 L 0,9% NaCl(aq) og et særdeles interessant dobesøk - det fantes ikke pasienttoalett, jeg måtte kjøpe mitt eget dopapir, og toalettet hadde en massiv dørstokk så det var mildt sagt trøblete å få med seg stativet med dryppet - sjekka en sykepleier temperaturen min igjen. Ut i fra utrykket i ansiktet til henne og legen da de så at intravenøst febernedsettende hadde NULL effekt ble jeg litt bekymra, men da mente de det var på tide å kaste meg ut, og rundt £20 seinere sjangla jeg ombord i en tuktuk og kom meg tilbake til hotellet.

Etter å ha svevet litt inn og ut av bevissthet dukka Bri, den ene amerikanske jenta, opp, TEMMELIG småbrisen og ville holde meg med selskap. Dette syns jeg jo var hyggelig, dagen hadde vært svært ensom til nå, og i det hun la seg nedpå senga dukka til-og-med hotellets bikkje - en meget velstelt en - opp og joina oss. Min spontane reaksjon var å fly rett på do og spy som en høytrykksspyler, noe Bri på god spøk tok ille opp! Litt seinere dukka Don, Stefan og Erica opp også - den ene mer drita enn den andre - og til tross for mitt noe labre bevissthetsnivå var det svært så underholdende. DE fant til slutt ut at de skulle fly videre til en annen bar, og jeg fikk lov til å sove igjen.

Etter en natt til med varierende søvn hadde feberen roet seg, men Don og Stefan ville "tube" en dag til, og jeg tilbrakte neste dag+kveld med å se Friendsepisoder til den store gullmedalje, og faktisk klare å fortære litt nuddelsuppe! Great success! Bri og Erica hadde dratt tilbake til Luang Prabang, og var dypt savnet. Sykt kule jenter!

Vi kom oss siden videre til Vientienne, hvor vi av absurde grunner sleit med å finne et sted og bo, og endte opp med et relativt "dyrt" hotell (sammenlignet med hva vi hadde bodd på tidligere). Etter en natt i denne sinnsykt lite spennende byen kjøpte vi togbilletter fra Nong Khai, som ligger just over grensa til Thailand, til Bangkok. Togturen gikk relativt smertefritt, selv om "sengene" - som alt annet i denne delen av verden - slett ikke var designet for folk av høyde six foot something.

I Bangkok møtte vi Ciaran og Becky, og Emma og Asgeir! Vi feiret så Dons bursdag - det skal sies at vi faktisk fikk STØYKLAGE i BANGKOK kl HALV TI på kvelden :p Kvelden etter ble særdeles roligere, og bar sterkt preg av at Don, Stefan, Ciaran og Becky skulle dra hvert til sitt tidlig neste morgen. Don, Ciaran og Becky skulle tilbake til Canada og UK, mens Stefan skulle videre til New Zealand. Emma og Asgeir dro heldigvis ikke før tidlig den 21. (i dag), så jeg har endt opp med å kverke tid i Bangkok alene i dag.

Funfact: jeg møtte Simon, en nederlender jeg møtte i Dubai etter 4 dager på reisefot, tilfeldig på gata i Bangkok! Han mente det definitivt måtte bety ett eller annet at han støtte på meg i begge ender av reisen! Ganske sykt å møte på ham over 3 mnd seinere i en annen verdensdel!

Alt i alt er jeg fullstendig utslitt etter å ha reist nesten halve jorda rundt på et par-tre måneder, og møtt så utrolig mange forskjellige kulturer. Men det har vært en vanvittig opplevelse og jeg har møtt mange interessante mennesker. Noen gjør det ikke fullt så mye at jeg neppe ser igjen, mens andre kommer jeg til å savne brutalt. Her troner Don og Stefan øverst på lista. Som backpacker må man stole på folk ganske raskt, og man knytter seg til folk på en helt annen måte enn man ville gjort ellers. Etter å ha bodd oppå disse gutta i 5 uker er det morsomt å tenke på at jeg skal til Canada og besøke dem, en eller annen gang!

Som Stefan skrev på gitaren min: Happiness is best shared - and we shared a lot!

Borte bra men hjemme best: Norway, I'm coming home! Forutsatt at jeg kommer gjennom Europa helskinnet da...