Hååååkei!

Litt lenge siden sist nå gitt, beklager så mye for å ikke bringe sårt tiltrengt prokrastineringstid til eksamensperioden - jeg skal gjøre opp for det til våren! :p

Det har skjedd RELATIVT mye de siste 3 ukene, vi har stort sett vært på farten hele tiden, og det har vært svært awesomt! Så beklager et noe langt blogginnlegg!

I Saigon tok vi en dag med litt sightseeing, et museum fra Vietnamkrigen, litt markedsvandring og titta på en eller annen statlig bygning som var stor og flott, men jævlig kjedelig :p På kvelden fant vi "litt" mat på en indisk restaurant og satte oss så til på en "Beer Hoi" (det er slett ikke slikt det staves, men jeg husker ikke (av grunner vi ikke nevner) hvordan det faktiskst staves), hvor de serverer billig flaskeøl og såkalt "fresh beer". Kvaliteten på det nybryggete ølet var ikke overbevisende, og med magen full av mat ble det en relativt saktegående kveld. Senere møtte Don en han angivelig hadde gått på samme universitet som (eller lignende). Husker ikke detaljene rundt det, men resultatet ble to påspanderte runder som vi definitivt ikke trengte. Puben var av det trange, smale slaget, med en katastrofal musikksameling, så jeg tok likegjerne en tur tilbake til hotellet for å hente iPoden min. Great success! Bortsett fra at jeg måtte vekke hotelleieren for å slippe meg inn. Og ut igjen. Hengelåser kl 1 om natta er kjipe saker!

Etter en lat dagen derpå dro Stefan og Don videre til Mui Ne, mens jeg venta på Ciaran og Becky, travelbuddies fra India! De dukka opp, selvfølgelig et par timer seinere pga NSB-vintertilstander på hvor presis offentlig transport er tidsmessig i denne delen av verden, og vi traska litt rundt for å kverke noen timer før vår buss til Mui Ne hadde avgang.

Mui Ne er angivelig surfespot i Vietnam, noe jeg ikke helt skjønner hvordan skulle gå til. Store, fine bølger, men de brøt omtrent oppå stranden, noe vi lekte mye med! Har ikke fått så kraftig bølgebank siden Rio i våres! Stas! Kitesurfing kunne også gjøres, men dette kosta $100+, så vi var fornøyde med å se på folk "wipe out", som kanadierne så ofte slenger ut. Mui Ne hadde også noen festlige sanddyner, hvor man kunne leie et plastikkakebrett av type "flygende teppe"ish, og ake nedover. Dette ble gjort med svært varierende suksess, men undertegnede presterte likevel å få såpass god fart head first nedover en 60 graders dyne at jeg måtte gjøre en grundig munnskylling før neste måtid for å unngå å fortære for mye sand.

Fra Mui Ne gikk turen videre til Nha Trang, som visstnok skal være en av de heftigste festbyene i Vietnam med fine strender. Nha Trang kunne by på ekte drittvær og en dritkjip/stygg by, selv om stranda sikkert kunne vært descent enough på en fin dag. Møtte noen andre backpackere som hadde dratt på en båttur til øyene utenfor, overprisa deluxe, og vi konkluderte med at her gadd vi ikke å bruke mye tid. En natt, og første buss videre til Hoi An!

Hoi An! Ah, Hoi An! Byen ble spart for amerikanernes bombing, og er på UNESCOs verdensarvliste - med GOD grunn! En fantastisk idyllisk landsby med en million skreddere, billige tekstiler, vennlige mennesker og mange koselige spiserier. Vi brukte 3 hele dager på å få ordna diverse skreddersydde greier! En kveld bestemte vi oss for å spille "duck the fealer" (swap d-f) med mer "fresh beer", som var av langt høyere kvalitet her enn i Saigon. Vi fant oss et koselig sted med utsikt over elva, og fikk et rimelig himmelfallent blikk fra dama som drev stedet da vi bestilte 16 øl i første runde. Etter 2 små timer hadde vi praktisk talt drukket stedet tomt for øl, bare 35 pils, og bestemte oss for å finne mer liv! Etter å ha tråla rundt i et MEGET mørkt Hoi An møtte vi to svenske og to tyske (tror jeg) jenter, og stakk inn på den eneste nattklubben vi kunne finne. Det var faktisk en EKTE nattklubb, med et pussig klientell og katastrofale priser, så vi ramla ut igjen og fant en fyr på moped som lurte på om vi ville drikke øl. Joda, det skulle ikke stå på dét! Og 30 sekunder senere var det ikke mindre enn 4 flere mopeder der, som kjørte oss i et vanvittig tempo gjennom halve Miu Ne til en stengt bar som de faktisk åpna :p Et par øl og en svært unødvendig "bucket" (normalt fenomen i sørøst-Asia, ei litta bøtte med is, sprit og blandevann) seinere tuslet først jeg hjem, og seinere kom Stefan, Don og de tyske jentene. Senere skjedde en særdeles komisk sekvens hendelser som ikke passer seg på trykk, så den historien får man ta muntlig på et fuktig vors i Trondheim!

Dagen etter ramla jeg bokstavelig talt over Emma og typen, som jeg for så vidt visste var i sørøst-Asia, MIDT på gata, og vi leide et par sykler og dro på stranda med dem. Stranda var sterkt preget av lokale fiskeres aktiviteter, været var ikke det beste, og rip-currentene (strømmer som løper mot hverandre på tvers av stranda for så å gå utover) var svært sterke - jeg prøvde to ganger å svømme meg gjennom dem ut til litt flere bølger (her var det surfbart!) men måtte gi opp etter gang nr to. Dårlig kondis? Nei jøss...

Seinere spiste vi middag med Emma og kjæresten, som jeg ikke er helt sikker på navnet på, tror det var Asgeir, og hadde således en svært hyggelig avslutning på Mui Ne!

Fra Mui Ne bar det videre til Hanoi - sekken min er på dette tidspunktet nærmere 30 enn 20 kg pga litt unnagjort juleshopping - hvor vi tilbrakte en natt før vi dro til Halong Bay! Vi ble på det varmeste anbefalt en tur som var litt dyr, men Stefan, Don og jeg hoppa på, og hadde to vanvittige netter - en på en båt og den andre på ei privat strand. Alle forventet vi litt øl, men ikke i slike mengder! Men vi var en sinnsykt kjekk gjeng på rundt 30 stykker mellom 20 og 30 år, og hadde det utrolig morsomt! Igjen, et par historier som ikke egner seg på trykk! Don i en kjole uten undertøy f.eks. Nok om det! Gitaren fra Saigon var med, og var et svært populært tilskudd til turen! Stefan og jeg fikk padla litt kajakk og klatra på forjævlig hard limestone - igjen, det ER nesten 6 mnd siden jeg trente sist - men det ble dessverre ingen deep water soloing (klatring over vann med vannet som sikring om du faller ned) pga ugunstig tidevann. Nedtur, men vi overlevde!

Tilbake i Hanoi dro vi videre samme kvelden vi kom tilbake - og nå bar det til Sapa i nordvest-Vietnam, nesten på grensa til Kina! Her tok Don, Stefan og jeg en todagers fjelltur på Fansipan - sørøst-Asias høyeste fjelltopp på ca 3148 m om jeg ikke husker feil - en NOE tung opplevelse. Hvorfor? Joda, hør på følgende: De fleste turister bestiller en guidet tur, hvor de har "porters", tilsvarende sjerpaer, til å bære mat og kokeutstyr. Dette nekta vi å betale for, samtidig som vi uinderstreket at vi spiser langt mer enn gjennomsnittet. Men guide trengte vi, og måtte bære mat for han også. Maten vi ble utstyrt med var ikke særlig effektiv i næringsveien - de prøvde å dytte på oss to DIGRE kålhuer, men de nekta vi plent å bære på. Tomme kalorier! - og kvelden før vi dro ble Stefan matforgifta og spydde og dreit seg gjennom natta. Han skulle likevel være med (ALL kudos! Makan til drivkraft har jeg ikke sett - han er halvt norsk da, forklarer jo mye) så resultatet ble at Don og jeg bar mesteparten av maten. Dvs vi hadde sekker på rundt 15 kg, etter et 3 dagers fyllecruise, opp 1500 m (!!!) stigning på 4 timer. Dette er nå rundt 4 dager siden, og jeg er FORTSATT støl! Været var skikklig dritt, og uten ordentlig utstyr av type vame og vanntette klær, var jeg svært spent på turen. Men vi hadde en episk tur, selv om Stefan ikke var i særlig god form ("f my life" var kanskje hans vanligste setning, og denne gutten er ingen klager!) med noen øyeblikk fantastisk utsikt over Kina og mot Laos!

Etter en relativt hard nedstigning kom vi til pick-up punktet, hvor vi måtte vente 1,5 time før den fordømte bussen som skulle hente oss dukka opp! Dette er starten på en rekke hendelser som har ført til at jeg nå er sjuk :p Vi var klissvåte fra ytterst til innerst av en blanding av regn og svette, og ble relativt fort ganske kalde. Tilbake i Sapa spiste vi middag med et par kjekke dansker vi møtte på Fansipan - Anders og Henrik, hvor Anders er 1,97 og en av de største (i breie skuldre-sammenheng, ikke magen) mannfolka jeg noensinne har støtt på - og selv om vi kom oss tidlig i seng måtte vi opp kl 5 for å nå minibussen til grensa til Laos.

Happening 1: minibussen gikk ikke før kl 8, noe vi fikk fortalt kl 7 etter et sinnsykt stress for å få tak i frokost og mer dong (vietnampenger) siden Laos har ca 3 minibanker. Dvs lite søvn natt nr 1.

Happening 2: Bussturen vi skulle på, som skulle ende i Luang Prabang, er omtalt som "The Busride from Hell" på et google-treff. Med god grunn. Veiene er dårlige, og ekstremt svingete. Strengt tatt er de ikke mer svingete enn mange steder på vestlandet, men de folka her er kanskje de mest udugelige sjåførene jeg har sett, både i kjøreteori og -praksis, så SAMTLIGE bussturer de neste to døgenene var ganske sinnsyke.

Vi kom frem til Dien Bien (elllerno), grensebyen i Vietnam på kvelden, og spiste middag med et par råkule amerikanske jenter vi møtte på bussen. Dagen etter gikk minibussen over grensa kl 0500 - angivelig - og vi hadde nok en natt med begrensa søvn. Det hjalp ikke at en småsterk nuddelsuppe, eller pho, jeg spiste til middag på død og liv skulle ut igjen midt på natta :p

Happening 3: veiene var like jævlige, om ikke verre, og snirklet seg gjennom et dal-landskap vestlandet verdig. Jeg var faktisk litt småbekymra for at vi kanskje kom til å ende nederst i en av dalførene etter en noe rask nedstigning, men det gikk utrolig nok bra. Det hjalp ikke særlig at flere lokale satt og spydde konstant i plastikkposer - so virket som de kom fra et utømmelig langer - før de kasta dem ut i veikanten gjennom vinduene.

Grensa var egentlig helt OK, bortsett fra et vanvittig treigt tempo. Vi var 9 utlendinger, og det tok dem godt over halvannen time å få ordna noen svindyre visa og et par stempler for alle sammen. Et par fiffige avgifter dukket også opp, blant annet "H1N1-virus test", som i praksis var en dud som trakk et termometer over panna di, og konkluderte med at du ikke hadde feber. Min kroppstemperatur var visstnok 35,8 grader. Greit det var kjølig i Sapa, men hallo? Etter dette kom vi "snart" (bare et par timer til i Hell's Busrides) til en elvelandsby, som også viste seg å være siste stopp for DEN bussturen. Her måtte vi betale for å bli fraktet over i en festlig skrøpelig long boat, istede for å gjøre som lokalbefolkningen: å hoppe på en slags lastepram som fungerte som ferge over den 30 m breie elva - gratis!. Men vi er tross alt vant til at turister må betale 3-4 ganger mer enn lokalbefolkninga for det meste. (DET hadde jo vært en vanvittig suksess i Norge veit jeg. "Du er fra Tyskland sier du? Bobil også? Hmmm, det blir nok rundt 8 tusen spenn for denne fergeturen det, ja! Og glem ikke vekttillegget for bagasjen i kjerra di!")

Det er et godt poeng å nevne at Ciaran og Becky gjorde samme reise et par dager tidligere, og hadde sent meg en omfattende rapport på hvordan vi meste effektivt skulle komme oss videre.

På andre siden vurderte alle de andre å ta en båt til Loang Prabang, men pris kombinert med at vi måtte overnatte, sørget for at jeg fikk godt mer reiseselskap på neste busstur også. Etter å ha veksla Dong til Kip hoppa vi på en tuk-tuk (den eneste) som kjørte oss for blodpris til busstasjonen, hvor bussen hadde venta en halvtime på oss. Hvordan de visste at vi skulle komme, veit jeg ikke, men det er mye som skjer mellom himmel og jord her som backpackerne ikke inkluderes i!

Bussen var allerede temmelig full, før 9 backpackere med bagasje, dukket opp. Bussjåføren var en mester i stabling, og alle fikk plass - til slutt. Mer eller mindre komfortabelt. Søvn? Ikke denne turen heller.

Happening 4: I Udomxai fant vi fort bussen videre til Luang Prabang, og vi var i ekstase over å finne en STOR buss, og faktisk få ordna oss de bakerste setene med relativt god beinplass. "Alriight, it's time to pass out guys", ble det høylytt erklært fra flere hold - meg inkludert - men så fort vi begynte å kjøre falt optimismen som en stein i glasshus. BUssen var FULLSTENDIG overfylt, folk satt som egg i tønne (og du kan jo tenke deg hvordan DET ville gått) i midtgangen. Bussjåføren virket ikke som han var klar over at han kjørte en toetasjers buss med sikkert over hundre mennesker i, og ikke en motorsykkel, og denne bussturen var den mest brutale jeg noensinne har vært på. Setene var for så vidt komfortable, men som alt annet på dette kontinentet var de IKKE laget for vestlig skulderbredde, eller min rygglengde. Jeg er ganske god og mør i nakken nå. Stefan var litt uheldig og satt ved vinduet bakerst, hvor hver gang bussen tok en (alltid like) voldsom sving, sørget dominoeffekten fra skuldrene og vekta til 3 andre relativt røslige karer (hehe, meg inkludert ;) ) for at han ble most mot en meget ubehagelig kant. AC-en funka dårlig, musikkanlegget derimot var det ingenting å klage på - de pumpa ut skikkelig lokal jallamusikk for full guffe nesten hele bussturen - og Stefan ble snart temmelig klaustrofobisk. En tissepause og 10 mg Valium seinere roa han seg litt ned, men hans humør satte en heftig spiss på resten av den 6 timer lange torturen.

TIL SLUTT kom vi oss til Luang Prabang, kl 1 på natta, og her er det portforbud. Amen.

Ciaran og Becky hadde heldigvis ordna oss rom for natta, mens de andre 6 måtte ut på jakt for å banke på dører på stengte guesthouses. De amerikanske jentene fikk ordna seg til slutt, visstnok, men franskmenna (som brukte en EVIGHET på grensa!) og deres britiske venn har jeg ikke sett siden.

Resulatet etter dette 2 døgns marerittet er da som følger: fullstendig utslitt, godt på vei til å bli forkjøla igjen etter kald ventetit i Sapa og svært lite søvn de siste 3 døgnene. MEN; Mat, vann og søvn ordner forhåpentligvis biffen, så jeg er up for tubing i Vang Vieng om et par-tre dager!

Planen var egentlig å dra til Phuket med Ciaran og Becky de siste 5 dagene, men formen tatt i betraktning er det ingen god idé, så jeg kommer til å fortsette å være med Don og Stefan ned gjennom nord-thailand frem til den 18., hvor vi alle møtes i Bangkok!

Gleder meg bra til å komme hjem, men kjenner jeg også gruer meg litt til å ikke være på farta lenger. Selv om det skal bli sinnsykt digg å ikke leve ut av en ryggsekk hver dag!

Håper alle som har hatt eksamner har en god følelse, og at lesinga forøvrig går bra! Savner det bnesten litt. Men bare nesten ;) Fortsatt god advent!