Torsdag 8. januar

Tidlig oppe i dag for frokost (cornflakes) og så for å bli hentent av en minibuss som skal kjøre oss til bussholdeplassen. Turen går til Phonsavan. Når bussene ankommer får vi oss litt av et sjokk. Det er en helt vanlig rutebuss og vi er de eneste utlendingene som skal være med. Vanlig lokal rutebuss = en skikkelig sliten buss som rister noe helt hinsides, kjører med vinduer og dør (!) åpne, og som aldri hadde kommet gjennom noen som helst kontroll hjemme i Norge. Menneskene som sitter på er ganske skitne, spytter på gulvet, piller seg i nesen og tørker hendene på gardinene i bussen. I tillegg har de med seg alt mulig rart og fullstapper bussen med blant annet fiskefor, mat og levende dyr. Jeg overdriver ikke en gang! Det var om mulig verre enn det jeg beskriver her! Så der satt vi fra klokken 10:00 am til klokken 07:00 pm på hvert vårt sete med en innfødt ved siden av. Toalettbesøk foregikk i grøftekanten hvor kvinner og menn tisset og bæsjet (!) ved siden av hverandre!! Dette var en hel opplevelse i seg selv, og det er jo greit å ha opplevd hvordan det virkelig er i landet, men vi håper virkelig at det blir med denne ene gangen! :-) Fremme på bussholdeplassen kom en jente bort til oss og ville ta oss med til et gjestehus. Vi takket ja til det og booket rommet selv om det så slitent ut. Jenta fikk oss også påmeldt tur til neste dag. På kvelden spiste vi indisk mat og surfet litt på nett. Vi frøs konstant for denne byen er virkelig kald! Minusgrader på natten og vi hadde bare sommertøy! Jeg la meg tidlig i soveposen, men var kald fordi. Vi våknet flere ganger i løpet av natten fordi sengen var så hard og i 7- tiden på morgenen ville Daniel stå opp og bytte gjestehus med en eneste gang! :-)

Fredag 9. januar

Dagen startet med at en "grumpy" Daniel vekket meg og klagde på at han hadde vondt i hele kroppen av sengen og ville bytte gjestehus. Jeg hadde også vondt over alt og vi bestemte oss for å sjekke ut. Vi byttet det dårlige og billige gjestehuset med et penere og dyrere (fra 40 000 kip til 100 000 kip natten). Det nye rommet hadde tv, men det var også fryktelig kaldt. Det finnes jo ikke isolasjon i dette landet! Det er absolutt ingenting å gjøre i denne byen så da kunne vi i alle fall se på tv. Bussen videre gikk ikke før søndag så vi var kind of stuck there. Uansett, jeg spiste frokost og så dro vi med en gruppe for å se plain of yars 1, 2 og 3, en tanks og et lokalt whisky bryggeri. Det var digre områder og krukkene var som jeg hadde sett de for meg. Ingen vet hvordan de ble fraktet dit eller til hvilket formål de ble brukt. Vi hadde egentlig fått nok etter å ha sett det første området fordi vi var så utrolig gjennomfrosne, men det er jo litt gøy å ha vært et sted ikke så mange andre turister drar til. Vi spiste middag og dro til gjestehuset hvor vi sovnet begge to. På kvelden bestilte vi bussbilletter vidre. Bussen gikk ikke før søndag så da måtte vi kaste bort en dag til i Phonsavan.

Lørdag 10. januar

Vi våknet opp stivfrosne i dag også. Jeg dusjet og spiste frokost mens Daniel ville sove lengre. Han grudde seg skikkelig til å stå opp. Forståelig nok! Vi gikk en lang tur og Daniel kunne ikke få sakt nok ganger hvor mye han mislikte dette stedet. Han er faktisk mer posh enn meg, hehe :-) Vi holdt oss stort sett innendørs og så flere filmer på tv og gomlet snacks.

Søndag 11. januar

En dag vi ikke glemmer med det første!

Vi sto opp 05:15 og ble hentet med en tuk-tuk (!!) i iskulden. Det var minus 1 grad og rim på bakken. Vi skalv som to aspeløv der vi humpet bort til bussplassen. Den såkalte "VIP" bussen var verre enn den første! Jeg fikk heldigvis kapret to seter så vi i det minste fikk sitte sammen mens Daniel tok hånd om bagasjen. Det var ca 7 andre utlendinger som oss på bussen og resten var lokale Laos folk. De skulle vist dra på nyttårsfeiring av noe slag og hadde med seg alt mulig rart som de stappet bussen full med. Blant dette var kyllinger, griser og trær (!). Flere av laosfolkene røkte inne på bussen på hele turen. Det var forferdelig! Vi ble kvalme og uvelle, men vi kunne ikke ha vinduet åpent hele tiden heller fordi det var så kaldt. I tillegg til dette drakk de whiskyen sin og var temmelig høyrøstede. Det var 0 benplass på bussen og til og med jeg måtte sitte på skråi sete fordi bena mine var for lange til å sitte rett. Vi døste heldigvis av deler av turen og da går tiden litt fortere. Da vi kom til grensen mellom Laos og Vietnam fikk vi problemer. Det første var en lastebil som hadde kjørt seg fast, spunnet og ødelagt akslingen. Den sto og sperret veien slik at bussen ikke kom frem. Vi måtte derfor ta all bagasje ut av bussen og gå over til grensekontrollen. Det virket som om folkene ikke viste hva de skulle gjøre og vi ble 3 timer forsinket. Det endte med at bussen dro løs lastebilen mens en mindre lastebil dyttet i den andre enden bare ved å krasje inn i den (!). I mellomtiden mens dette sto på, ble jeg og Daniel nektet adgang til Vietnam. Nordmenn trenger ikke visum for 15 dagers opphold, men da må vi ha en retur billett. Siden vi reiser fra sted til sted og planlegger turen vår etter hvert så hadde vi ikke det. Vakten foreslo at vi kunne kjøpe en billett tilbake på bussen "just to show" og som vi ikke skulle bruke. Da de skjønte at vi hadde problemer så forlangte de en helt syk pris for billettene. Vakten hadde snakket med bussfolkene og de hadde avtalt seg i mellom å ta alle pengene vi hadde på oss. Det ble mye frem og tilbake og en av mennene klikket nesten tulling på Daniel stakkar. Til slutt betalte vi 1700 bath for å komme over grensen, det var hvert et øre vi hadde på oss. Vi hadde ikke noe valg fordi vi var midt i ødemarken og på den minst bereiste veien å krysse inn i Vietnam på. I tillegg tok vakten billettene etter å ha stemplet passene våre. Det sto nemlig 20% refund om de ikke blir brukt. Jeg kjenner jeg blir skikkelig sint når jeg sitter og skriver dette her. Vi kommer aldri tilbake igjen til dette syke systemet. Skjønner de virkelig ikke at de taper penger på å lure og presse folk når folk ikke ønsker å komme tilbake dit ever? De andre turistene var også sjokkerte og vi var alle enige om at det var vår første og siste tur dit. Vi ble ytterligere forsinket da en strømledning falt over veien. To menn fikk dyttet den opp ved hjelp av pinner av noe slag og vi kunne kjøre videre. Etter 15 timer med en forferdelig reise var vi fremme i Vinh, Vietnam. Der fikk vi tilbud om en nattbuss til Hue som var vårt neste reisemål. Bussen gikk 22 (vi var der rundt kl 21) så vi takket ja. Da slapp vi å kaste bort en natt i en by vi ikke skulle være i uansett. Nattbussen var fylt med deg jeg vil kalle for køyesenger og med alt for liten benplass der jeg lå. Jeg sov litt til og fra, men det var ukomfortabelt.