Jambo!

Vi går Machame (aka Whiskey - ) ruten mot Afrikas tak.

Vi starter ved Machame Gate (1828 m) søndag 11. mars. Vi går gjennom regnskog på fine stier, og har en enkel vandringsdag som første dag.

Fra første skritt går vi "POLE POLE", et fast uttrykk på Kilimanjaro som betyr at vi skal gå langsomt. Vi trasker i rolig tempo, og her nede føles det unødvendig sakte. Men vi har all tillit til guiden Jonas som har gjort dette 250 ganger før. Så da blir det POLE POLE.

Jeg kjenner høyden i form av en lett hodepine på toppen av hodet mot slutten av dagen. Vi er jo allerede hundrevis av høydemeter over Galdhøpiggen.

Vi overnatter på Machame Camp (3020 m).

Morgenen mandag 12. mars starter med at alle våre guider og portere - 36 mann - synger The Kilimanjaro Song for oss i campen mens sola står opp over teltene våre. Vi har fått te og god frokost, og livet er bare fint. Hakuna Matata!

Denne dagen vandrer vi til Shira Camp (3847 m) på Shira Platået.

Dagen var noe brattere enn første dag, men fortsatt er det ingen problemer. Lett hodepine vedvarer.

Natt til tirsdag 13. mars blåser det voldsomt på Shira Camp, og vi hører at guidene er ute og sikrer teltene våre i løpet av natten. Det ene doteltet var vi ikke så heldige med, og det blåste ned. Det gjør vondt i brystet når jeg puster, men jeg får beskjed av sjefen om å bruke dunjakka som pute for å bygge opp hodet skikkelig, noe som hjelper og jeg får til slutt en god natt i teltet.

Tirsdagen blir brukt til å gå fra Shira Camp til Lava Tower (4642 m) for lunsj. Vi sitter her en time og akklimatiserer før vi går ned igjen til Barranco Camp (3984 m).

Hodepinen har stort sett gitt seg, men første halvdel av dagen kjennes litt på pusten, så andpusten pleier jeg ikke å bli i Norge?!

Onsdag 14. mars starter dagen med Barranco - veggen, også kjent som frokostveggen på grunn av at mange ikke klarer å holde frokosten nede på denne bratte stigningen.

Veggen er på 257 høydemeter og ser skummel ut fra campen, men vel oppe var den et høydepunkt på hele turen - jeg er akklimatisert og får puste her. Vi får klatret litt og det er bare moro.

Dagen består av tre ganger ned og opp, og i den siste bakken opp mot Barafu Camp (4681 m) begynner det å bli tungt å puste igjen. Hodepinen er heldigvis forsvunnet helt.

Vel fremme i campen får vi middag, så er det rett ned i soveposen for rundt tre timers hvile. Vi blir vekket 22.30, og begynner trekken mot toppen ca 23.30.

Vi har på oss ca. fem lag med klær, noe som gjør det et lite hakk tyngre å gå. På rekke og rad går vi, kun med lys fra hodelyktene våre. Det er beksvart natt, men en fantastisk stjernehimmel over Afrika, og vi kan se Karlsvogna i opp - ned versjon. Det er ti minusgrader og vind. Vannet i camelback'en har frosset.

Guidene samler seg rundt oss og synger mens vi går. De danser og ler, og er så vant til fjellet at de puster som om de var hjemme.

Sangen trekker oss oppover bakkene, jeg tenker ikke like mye på at det er tungt å puste når de danser ved siden av meg. Et minne jeg aldri glemmer. De synger om the summit (toppen), og har med alle navnene våre i sangen for å velsigne turen. Utrolig spesielt og helt fantastisk å gå der sammen med dem.

Vi skal opp mange høydemeter i dag, til Uhuru Peak på 5895 meter. For meg er det vanskelig å puste fra første skritt. Flere sliter og gruppa deles opp. Jeg går sammen med min fantastiske guide Samuel, som stadig forteller meg at vi nærmer oss og at jeg snart er ved målet. "When we go Pole Pole like this, maybe one more hour" sier han. Okey, jeg kan klare det. Det gjør ikke vondt i brystet når jeg puster, hodet banker ikke, og jeg er ikke sliten i beina eller føler meg kvalm. Med andre ord ingen tegn til høydesyke. Et ben foran det andre, så når du toppen sier Samuel.

Solen står opp over fjellet og utsikten er fantastisk.

Den siste bakken før Stella Point (5752 m) er sandete, bratt, og den verste delen av turen hittil. Pole Pole og ett ben foran det andre. Samuel holder motet oppe for oss begge.

En kjapp rast på Stella Point, før vi fortsetter ferden mot målet Uhuru Peak.

Vi går og går, og endelig kan jeg se det nye skiltet på Uhuru Peak. Det er kanskje tretti meter unna. Det vil si at jeg kan komme meg dit med bare et par pustepauser.
Det er tungt å gå, men nå kan jeg se skiltet, og vet at jeg klarer det.
Jeg stopper en siste gang, trekker pusten og ser på isbreene på begge sider. Kjenner en tåre i øyekroken, nå er jeg søren meg oppe, jeg klarte det!

Vi tar et par bilder ved skiltet og går ned igjen. Intet blivende sted, jeg vil nedover og puste.

Vi har møtt Jonas på toppen, som tar over for Samuel som min kompis, siden Samuel ikke har sovet i det hele tatt, og er klar for å løpe ned til campen og ta en høneblund.

Det skal vise seg å ta en del høydemeter før jeg får puste. Turen ned er verre enn turen opp. Vi sklir ned på masse sand, og jeg går fortsatt med følelsen av å ikke få puste nok. I tillegg begynner jeg å bli ganske trøtt, har gått i mange timer gjennom hele natta og morgenen.

Minnene fra turen ned er litt uklare. Jeg har mistet begrepet over tid, og Jonas holder meg våken ved å stille spørsmål om Norge, familie, jobb osv.
Etter evigheter med gåing kan jeg se Barafu Camp i det fjerne. Et fantastisk syn, og det går sakte men sikkert lettere å puste.

Vel fremme i campen er vi en sliten, men happy gjeng. Alle klarte seg til Uhuru Peak, selv om Charlotte ikke hadde det noe særlig, og kastet opp på veien.

Vi har en liten rast i campen, kler av oss en del lag med tøy, før vi går videre ned til Mweka Camp (3090 m) for en siste natt i teltet.

Vi har gått stort sett hele dagen, og sovner relativt kjapt etter å ha fått servert siste middag på trekken.

Jeg våkner fredag 16.mars i et ganske vått telt og er full av energi. Jeg restituerer uvanlig kjapt i høyden, og akkurat nå nyter jeg følelsen av oksygen som strømmer gjennom systemet. Selv om jeg ble litt solbrent i går demper ikke det humøret som er på topp ved følelsen av å få puste ordentlig igjen.

Vi går noen få timer ned til Mweka Gate (1641 m), hvor vi får vaske hendene i en vask, sett oss i speilet, og til og med vasket fjellskoene rene for $ 2.

Vi drar og spiser lunsj med guidene, hvor de også deler ut sertifikater på at vi har nådd Uhuru Peak. De er signert av sjefsguide Jonas og ledere for nasjonalparken, og alle har et unikt serienummer.

Den skal på hylla hjemme.

Takk for turen Kili, maybe I'll come back.....!

Og takk til Jonas & Samuel, dere gjorde livet som Kili - killer veldig mye enklere : )

Jonas:

Samuel: