Hei folkens!

Vi er i Vang Vieng naa, som er en liten by nord i Laos. Den er faktisk saa liten at det bare er en minibank her, og den er faktisk ute av drift. Flaks at vi har gitarer, vi tjente nemlig pengene til internettet naa ved aa staa og spille en times tid utenfor. (tuller jeg? eller er jeg serios? det faar dere aldri vite.)

Turen fra Vietnam var et mareritt. Vi satt oss pa en trang buss klokken 17:00, og regnet med at vi var ved grensa (til laos) om et par timer. Klokken 02:00 var vi ved grensa, men grensekontoret var selvfolgelig stengt for dagen. Kontoret aapnet klokken 08.00 dagen derpaa. Denne vietnamesiske logikken fikk vi liksom ikke helt taket paa. De kjorer altsaa en rute som vi regner med at de har kjort en del ganger for, og istedet for aa dra noen timer tidligerer, saa vi faktisk kommer oss over grensa, gir de oss en natt med ufrivillig camping i en buss som har sett sine beste dager (les: 70-tallet).

Uansett. Da kontoret endelig aapner, maa vi bare vise pass og visum for vi er i Laos. Uheldigvis hadde vi blitt i vietnam en dag for mye, vi hadde altsaa overskridet visumet med hele 24 timer, noe som fikk grensevaktene til aa gni seg i henda. VI matte betale 10$ for den blemma. ikke no problem, svarer vi kjekt og deiser kredittkortet paa disken. De ser paa oss med en blanding av forundring og fornaermelse og vi staar og diskuterer med dem en god stund for de motvillig lar oss gaa, helt gratis. (YEss! vi gir hverandre high-fives). Men hvor er bussen?

Bussen hadde kjort fra oss. Sekkene vare var paa bussen. Det eneste vi hadde var klaerne vi gikk i, to ubrukelige kredittkort og en gameboy advance. Vi var i regnskogen, i ingenmannsland mellom vietnam og laos. Naa tror dere kanskje at panikken tok over helt, men dere kjenner oss: kalde som is provde vi aa faa hjelp av grensevaktene. (ikke de vi diskuterte med i stad selvfolgelig)

Grensevakt: hello! welcome to Laos!

Oss: Hello! our bus left us. can you help us?

Grensevakt: No promprem!

Oss: OK, great! what do we do?

Grensevakt: Yes!

Oss: ...?

Grensevakt: Welcome to Laos!

Vi skjonte at vi var paa egenhaand og bestemte oss for aa gaa et stykke, det var tross alt bare en vei ut fra grensa. Et stykke ned i gata kom vi til et nytt grensekontor, og vi ble foert inn av en vakt. der inne saa vi, og jeg tror jeg aldri har vaert saa lettet i hele mitt liv, resten av reisefolget fra bussen. Tydeligvis hadde bussen kjort i forveien, fordi alle matte gaa gjennom dette passkontoret til fots. PRAISE the LORD!

Etter et byrakratisk virrvarr av stempler og betalinger kom vi ut, og satte oss paa bussen som skulle til byen vaar, vang vieng, for den fortsatte til hovedstaden vientiane. Vi blir litt skeptiske naar turen tar flere timer mer enn planlagt, og naar den endelig stopper er vi selvfolgelig i vientiane. Vi provde aa klarne det opp med reiselederen.

Reiseleder: hello! welcome to vientiane!

Oss: Hello. The bus was supposed to stop in vang vieng?

Reiseleder: No promprem!

(osv)

Vi tilbragte altsaa en natt i hovedstaden, som for ovrig var en veldig hyggelig by. Dagen etter tok vi buss hit, og her er det mye liv, og mange turister. (det er altsaa ikke bare syting i denne bloggen!) Vi ble imidlertid saa traumatisert og utslitte av bussturen saa i tre dager her har vi egentlig ikke gjort noe som helst. Men vi kjenner at kreftene begynner aa komme tilbake, og imorgen skal vi paa tubing ned elva, som er den store attraction her i omraadet.

hilsen guttaboys =)