Bolivia er et flott land. Det er visstnok fra Bolivia peruanerne har stjaalet all den fantastiske kulturen sin fra. Det var Bolivianerne som fant opp den lille gitaren de kaller for charrango, og det var i Bolivia solguden foedte de to foerste inkaene paa en stein. Det er jo ogsaa fra dette landet all kokainen kommer fra. Bolivianerne har med andre ord mye aa vaere stolte av. Og skal man tro paa alt som ramler ut av munnen paa en boliviansk taxi-sjaafoer, saa er det jammen i Bolivia de har MINST korrupsjon og kriminalitet i hele soer-amerika ogsaa. Jahaja, det tror vi saa gjerne, sa vi, og holdt jugekors.

Men bortsett fra bolivianernes tilboeyelighet til aa pynte paa sannheten, saa maa vi si at vi liker disse menneskene, og landet de bor i, rimelig godt. Dessuten er det usannsynlig billig. En norsk krone er ca det samme som en boliviano, og plutselig slapp vi aa regne ut noe som helst. For en litersflaske oel paa restaurant koster femten kroner. Et dobbeltrom med varm dusj og utsikt over Titicacasjoeen koster seksti kroner. En taxitur rundt hele byen koster en tier, og paa markedet i Potosi kan du fakta meg kjoepe en pakke dynamitt for tjue. Dette er jo ren galskap, kan man tenke. Tjue-kroners dynamitt for smaa og store, helt lovlig. Det er jo rett og slett ganske sykt. Men saa har det seg saann at i Potosi saa jobber alle mann i gruvene, og da trenger dem slikt.

Vi kjoepte oss en dynamittkubbe og blei med paa gruvetur. Det var en ganske fael opplevelse. De som jobber her maa ha verdens verste jobb. For det foerste befinner vi oss paa 4000 m.o.h, for det andre er gruvene fulle av stoev og giftige stoffer, og for det tredje er det varmt og trangt. Og moerkt. Og her jobber de hver eneste dag. Det korteste skiftet er paa ti timer, og alle giftstoffene gjoer at det er umulig aa spise noe inne i gruvene. Det eneste de tygger paa er kokablader, og paa fredager tar de seg en slant 96 %. Alt arbeidet er manuelt, med hammer og meisel, og det de leiter etter er soelv. Men egentlig er mesteparten av soelvet borte for lenge siden, saa de maa ta til takke med de metallene de finner. Det er en rimelig toeff hverdag. Men for mange folk som bor i Potosi er det den eneste muligheten de har for aa tjene penger. Vi ble dritslitne av aa krabbe rundt i en og en halv time. Hele tida kom det gruvearbeidere som dro paa vogner fulle av stein. En vogn veier to tonn, sa guiden. I et rom stod en statue av djevelen. Det er han de tror paa naar de er inne i gruvene. Innimellom ofrer de en lama for at djevelen ikke skal skade dem. For det er ikke uvanlig at det skjer ulykker. Alt var ganske dystert, men gruvearbeiderne var spoekefulle og lattermilde til tross for de moerke omgivelsene. En av dem tok et godt tak rundt Line og spurte om hun var gift. -Nei, assa, han der er liksom kjaeresten min da, sa hun og pekte paa Benjamin. -Jaja! ikke noe problem. Han kan bli med! Og saa lo dem saa kokabladene spruta.

Foer vaar ferd til Potosi, var vi innom La paz. Hvorfor Bolivias stoerste by har faatt dette misvisende navnet er et mysterium. Her var det nemlig ikke mye fred aa faa. Paa vandring langs Karl Johan, eller el Prado som de kaller det i denne byen, har alle selgerne stilt seg opp. Her var barbermaskinmannen, panfloeytemannen, slipsmannen, stoettebandasjemannen, klokkemannen og dama som solgte skrelte appelsiner. Litt lenger oppi lia satt damene som solgte lamafostre og toerka padder som bringer lykke. Det er med andre ord fullt overalt, og begrensa omraade for resten av de to millioner folka som bor i byen aa bevege seg paa. Saa det blei en del pressing. Og det er tungt aa presse seg frem paa 3600 m.o.h. Det er mange ord som kan beskrive denne byen. Man kan kalle den fargerik, bratt, vakkert plassert og livlig. Men fredelig? Nei, vil du ha fred maa du komme deg saa langt unna La Paz som mulig. Men vi overlevde et par dager. Og plutselig moette vi paa Jessheim i baren paa hostelet vaart. Der satt nemlig Karoline og Frida, helt uten forvarsel. Vi har nesten ikke moett en eneste nordmann paa hele turen vaar, og plutselig sitter vi der med to vi kjenner fra foer. Det var fint aa hoere Jessheimnytt og snakke norsk med noen andre enn oss selv! Hoerer at senteret har blitt rimelig stort...?

Naa er vi paa vei til fredeligere stroek. I kveld setter vi kursen mot Tarija, naer grensa til Argentina. Der skal vi jobbe paa en gaard hvor de blant annet produserer Bolivias "hoeyeste" vin. Vi haaper vi faar traakke paa druene.

Hadet paa badet saa lenge