San Fermin 07.07.11. Pamplona, Spania.

Sto opp klokka 5.30 i dag for å bli med på okseløpet. Tok ikke med kamera da det var mot reglene, selv om vi så mange som hadde det med seg. Vi startet ganske langt fremme, ca 200 meter fra arenaen.

Hjertet i halsen da vi hørte porten åpne seg og oksene komme mot oss. Ventet med å løpe til folkemassen ble for stor til å vente lenger. Inn på stadion, Kristoffer løp inn til siden, mens Håvard ble igjen i midten av ringen.

Leppe så på resten av El Encierro fra trygg tilskuerplass, sammen med omtrent halvparten av løpere.
Oksene kom gjennom og endelig kunne håvard løpe med dem på nært hold, gjennom ringen, og bort tilporten på andre siden.
Nå var det tid for å slippe oksene løs en etter en. Mellom 20 og 50 hvitkledde mennesker med rødt skjerf flokket seg på kne foran porten og la armene over hodet, for så å oppleve en illsint okse hoppe over oss.

Jeg tok tak i hornene på den første oksen da den kom innen rekkevidde. Tenkte det var greit å slippe før dem ble alt for sinna på meg, og da den satte etter en av de andre løperne hev jeg meg opp på ryggen dens. To, kanskje tre kanskje fire sekunder satt jeg der, men det føltes som en evighet.

Andre okse ble sluppet løs og denne gangen lå jeg i fremste rekke. Jeg fikk se den første sorte oksen telle med beinet, før også denne hoppet over oss, dette hoppet gikk direkte over hodet mitt.

Med nok adrenalin i blodet allerede som det var nøyde jeg meg med å oppleve denne oksen på litt tryggere avstand, mellom 5 og 10 meter unna.

Den forrige oksen hadde hoppet rett over hoder på meg, og jeg hadde ingen planer om å utfordre sjebnen ved å legge meg foran porten igjen. Men da jeg heller tilfeldig befant meg i midten på en gruppe på sikkert hundre som la seg ned fantes ingen utvei. Jeg lå i tredje rekke av en alt for stor gruppe mennesker, og håpte bare at oksen i det minste ville klare å hoppe så langt.

Et smell i øret, og en plutselig forferdelse da oksens bein gikk inn i hodet mitt og deretter skrapte langs armen min. Det ble en øyeåpner, og når en gruppe på tjue reiste seg svimle opp fra bakken, og det var vanskelig å holde seg på beina.

Den siste oksen forsvant ut av syne, etter å ha kastet en overrasket australer tre meter opp i lufta, og feiringen begynte for alvor.

En medisinmann dusjet meg med pyricept før jeg ble sendt på min vei, og oppfordret til å dusje senere på dagen.
San Fermin, El Encierro. For en opplevelse.
- Håvard

Etter noen timers søvn på hotellet dro vi tilbake til Pamplona sentrum for å delta på festlighetene, og en ting er sikkert; spanjoler kan feste! Tar du 17. Mai, natt til 1. Mai, nyttårsaften og ganger dette med 7 så nærmer du deg San Fermin! Superbillig sangria, gale mennesker kledd i hvitt og rødt som danser i gatene til afrikanske trommer, og ikke minst okseløpet. Er det en ting som er sikkert og visst så er det at jeg skal tilbake for å delta en gang til!

Pamplona er en utrolig fin by, og jeg anbefaler å besøke byen selv utenom San Fermin. En annen ting vi fant ut er at hvert år 7. Juli er det norsk sammenkomst med et koltbord stappfult av brunost, flattbrød, makrell i tomat, og spekeskinke. Budsjettbevisste som vi er minglet vi med livsglade nordmenn, og spiste oss mette på norske småretter. Utrolig deilig, og også artig å vite at det var 5. Året de gjør dette for å vise fram norsk mat til andre nasjonaliteter.

Om jeg ikke reiser tilbake neste år så blir det i hvertfall et av de nærmeste åra! Ps: ikke si noe om det til fattern!

Okseløpet kommer til å bli vanskelig å toppe! Nå gjelder det å finne den neste adrenalinopplevelsen som kan gjenopplivet følelsen jeg hadde da jeg så oksene komme stormende bak meg.
- Leppe