I lopet av litt under to uker har vi klart aa komme oss hele den lange veien fra Perth og over til Adelaide. Endelig er vi ferdig med den vaerste kjoeringa saa langt, men misforstaa oss rett for det har vaert en knakende bra tur! Siden vi har anskaffet oss en aldri saa flott bil bestemte vi oss for aa ta den lange omveien langs soerkysten. Foerste stoppested var Mandurah, et sted uten mye annet enn tomme gater og punkterte dekk aa tilby! Saa etter hjelp fra en vennligsinnet lastebilsjaafoer byttet vi dekk og durte videre mot Bunbury. Bunbury viste seg aa vaere en liten, men hyggelig by. Det var ikke saa mye aa gjoere der, men heldigvis for oss var det to gaerninger der som mer enn gjerne ville vise oss tettstedet. Det er egentlig ikke saa veldig mye mer aa si om dette, annet enn at vi lo relativt mye av disse gutta, for saerere folk skal du lete lenge etter.

Etter to netter i Bunbury var Albany neste stopp. Naa var vi begge blitt ganske leie av spoekelsesbyer og ville mer enn gjerne se noen livlige folk. Det visste seg at vaart oenske skulle oppfylles for foeste kvelden ble vi kjent med en kiwi og en ire. Og etter den tiden vi har tilbragt her med folk fra alle mulige land har vi laert at trenger du liv, finn en ire. Vi dro alle til den lokale puben paa hjoernet og etter oss kom resten av hostellet ogsaa. Etter noen livlige skulle baren stenge, men da var stemningen saa hoey at vi fra hostellet bestemte oss for aa ta med alle bargjestene tilbake til hostellet og fortsette festen der. Kvelden endte neste morgen med at folk maatte dra paa jobb og oelkassa var blitt tom.

Oppholdet i Albany laerte oss mye, blant annet poker, biljardtriks og korkflipping, men saa kom tiden hvor vi maatte bevege oss videre og vi vendte nesa mot Esperance. Det var fredag kveld og vi dro paa den eneste nattklubben som var aa oppdrive. En meget saeregen klubb. Musikken bestod av Bob Marley og Cher slagere, og den nyeste sangen var trolig Like a virgin av Madonna. Her var det haela i taket, og synes dere at Mac'en i Eidsvoll kanskje er litt stusslig til tider saa tar dere helt feil. Men vi hadde det fint allikevel vi, og ble kjent med mange rare her ogsaa.

Dagen etterpaa dro vi til nasjonalparken, en park som har blitt kaaret til aa haa australias vakreste strender. Og det var helt ubeskrivelig vakkert der, vi akte i sanden og solte oss mellom kritthvite sanddyner. Tro det eller ei, men naa er vi faktisk solbrente under foettene! Og endelig kunne vi se noe annet enn bare roadkill, for her var det faktisk levende kenguruer. I tillegg kunne vi ogsaa foere opp over hundre nye emuer og droessevis med oegler paa vaar hva-har-vi-sett-av-dyr-liste. Opptatte som vi var av aa titte paa dyr, glemte vi helt aa kaste et blikk innimellom paa bensintanken, som da til sist gikk tom. Dette ordnet seg ogsaa, og vi ble invitert hjem paa middag hos en veldig hjelpsom australsk familie. Dette maatte vi nesten takke nei til siden vi skulle rekke nullabor neste dag. (egentlig var det fordi butikken var steng og vi ikke turte dukke opp med tomme hender)

For aa kunne komme over til Adelaide, var vi noedt til aa krysse Nullabor, verdens lengste slette. Det tok oss tre dagers kjoering (fra aatte til seks) aa komme over, og i loepet av den stunden saa vi ikke mye annet enn roed sand, groenn slette, busker, doede traer og roadtrain. Her moette vi ogsaa noen eldre karer i det vi skulle ta bilde av et skilt (verdens lengste veistrekke uten sving). Vi slo foelge med dem over, for det er alltid greit aa vaere mer enn en bil, tenkte vi. Men det skulle bli flere goder paa oss, for de ville nemlig spandere middag og vin paa oss hver dag, og det er dyrt paa roadhouse. Ekte backpackere som vi er takket vi selvfoelgelig ja til dette, og spiste oss mette.

Naa sitter vi da i Adelaide og har allerede klart aa skaffe oss en parkeringsbot. Vi parkerte nemlig bilen feil vei! Kjoering og parkering i Adelaide er et prosjekt i seg selv. Naa skal vi ut og oppdage byen, spise ekte australsk lunch, se paa julepynten og sole oss.

Kommer tilbake med flere oppdateringer etterhvert! :)