Tidlig om morgenen dro vi fra Amapala, fast bestemte pa a rekke frem til León for det ble morkt igjen. Etter noen fa timer i chickenbus kom vi til grensa mot Nicaragua. For et styr, kaos og skriking kombinert med at vi hadde drukket for lite pa bussen gjorde at vi begikk mange dumme feil. Med en gang bussen stoppet kom det folk i vinduene og skulle "hjelpe" oss over grensa og til bussen pa andre siden. For vi i det hele tatt kom oss ut, la sekkene pa en sykkeltaxi for det var over 3 km a ga til den andre siden. Pa grunn av en liten misforstaelse mellom oss, ble forste tabbe begatt allerede her, vi avtalte ikke pris for vi satte oss ned. Begge trodde at den andre hadde gjort det, sa det tenkte vi ikke mer pa.

Immigrasjonskontoret ut av honduras var effetive,Hola, stempel, ferdig. Pa sykkelen igjen og til kontoret for Nicaragua. Der ble sykkelen parkert et stykke fra inngangen, sa vi ble nodt til a ga fra sekkene for a stille oss i ko. Og den koen var lang. Aleks royking var for forste gang en fordel for oss, da det gjorde at han kunne sta ute litt mer tilfeldig a passe pa de, for det var jo egentlig sjaforen var sin jobb. I tillegg til sjaforen var det en "hjelpsom" mann som folte oss rundt. Da Aleks sto og royket fortalte han at det kostet 12$ pp a komme inn i Nicaragua. Vi hadde hort det var 2$. Nar vi kom til skranken var det ikke apent for noen diskusjon, 12$ per person, basta bom. Vi hadde akkurat vekslet var siste dollar til cordobas, myntenheten i Nicaragua. Vi manglet 60. Supert. Sa der sto vi, en fyr i uniform med passene vare, og vi som ikke hadde nok penger. Minibank? Nei, en times tid inn i landet.. Eller tilbake. Lite fristende..

Sa kom hjelpsomheten selv, mannen som fulgte oss rundt, og sa vi kunne lane 24$ av han. Tilbake skulle han ha bussbilletten til chinandenga og 15$ i tillegg nar vi kom dit. Jaja, surt, men vi folte ikke at vi hadde sa mye valg. Han betalte for oss, og vi fikk en kvittering som sa at vi hadde betalt 4$. I tillegg provde vakta a lure han/oss for en dollar til, han gav 5 tilbake pa de 30, og gjemte den siste inni handa. Da han ble oppdaget lo han bare og kastet den fra seg.

Sa sykltet vi videre, og kom snart til bussholdepplassen. Det var definivtivt ikke 3km, og vi kunne fint ha gatt selv. Sa fikk vi betale for tabbe nr. 1, nar vi skulle av forlangte de en alldeles harreisende sum for sykkeltaxien. Det gikk opp for oss at vi hadde gatt grundig i fella, men vi fikk pruta ned prisen endel. Sa satte vi oss pa bussen, det viste seg at han vi skulle betale billetten for faktisk jobba pa bussen. Han trengte jo ikke billett, men sa det som en fin mate a fa litt ekstra betalt. Vi skulle uansett ikke betale for vi kom til chinandenga, men kjente vi ble litt irriterte pa oss selv.

En times tid i buss sa kom vi til stedet hvor vi skulle ta ut penger. Her fikk vi betale for tabbe nr. 2. Aleks gav han 40$, som jo er mer enn 24+15, og ventet a fa en tilbake, men istede nektet "hjelperen" var, og pastod at avtalen var 50$. Dette hoylydt foran hele bussen, og sjaforen var kompisen hans, og ville selvfolgelig ikke kjore videre for han hadde fatt sitt. Jaja, vi hadde ikke noe valg, 10$ til og sa dro vi. Ganske sa irriterte pa oss selv, men enda noen erfaringer rikere.

I León ble vi gaende a vandre litt for vi fant ut for vi skulle bo. Det er flere store hosteller der, men de store er ikke alltid best, og har ofte bar i samme hus som soverommene. Vi fant tilslutt et lite shabby et, som passer var stil, tyggis pa veggene med har i, den mest mokkete badematta vi noensinne har sett la ved siden av senga, og lufta var tett som grot. Men, vi sovna tilslutt likevel.

León er kanskje en fin by, men den er mokkete og full av turister. Sentrum er uoversiktlig og alt er spredt veldig utover. Pa dagen gjor det ingenting, men etter at det har blitt morkt er du nodt til a ta taxi eller ga i morke tomme gater alene for a komme dit du skal. Fattigdommen er veldig tydelig her, det er mange tiggere. Vi likte oss vel sann midt pa treet den dagen vi brukte til a utforske byen.

Vi hadde en halvveis avtale om a mote vare irsk/spanske venner igjen her, sa vi kunne fa telefonen var tilbake. Det gikk ikke som planlagt, da de dro videre til Granada idet vi kom til León. Rett for vi fikk den beskjeden hadde vi meldt oss pa en surfetur dagen etter, og betalt "hotellet" en natt til. Vi avtalte a motes i Granada dagen etter det igjen.