Siste dagen i cuenca dro vi som planlagt til bydelen banos som har mange bademuligheter. Det er ikke som i la fortuna hvor man kan bade rett i elva, vannet her er over hundre grader så mange hoteller i området kjøler det ned til badetemperatur. Det vil så varmt at man svetter bare man ligger stille. Vi plaska rundt i noen timer og hadde solid svømmehud da vi bestemte oss for å dra. På stedet var det også steambadstuer for å sørge for at man virkelig fikk svettet ut alt. På land var det fortsatt vått og kaldt så vi bestemte oss for å dra ut til kysten og sola litt før vi vender nesa mot peru. Etter fire timer til guayaquil, ecuadors største by, kom vi til den største bussterminalen vi noen gang har sett. Den hadde tre etasjer med avganger, over hundre platformer og like mange busselskaper. Alle ville selge billetter til sitt selskap og de hylte ut sine destinasjoner. Til tider måtte vi faktisk diskutere for å overbevise enkelte om cu vi faktisk ikke var på vei dit de ville. Men det er store fordeler med en stor terminal som samler de aller fleste selskapene, det gjør det mye enklere å gå rundt og undersøke hvilket man vil bruke. Vi skulle bare et svipptur til kysten, ca fire timer så det krevde ingen særlig undersøkelser å finne noen som kunne ta oss dit. Etter fire timer til i flatt og tørt terreng kom vi til den høylydte surfebyen montanita. Vi havnet på hostel med et hyggelig tysk par som dessverre dro videre ganske fort fordi bølgene var for store for nybegynnere, så de fikk ikke surfet. Vi hadde også planer om å ta noen timer med kurs, men det tok ingen ut. Det var sikkert like greit, for morgenen før krasja helene kneet inn i et jernrør på bussen, så det var fortsatt ganske så stivt og blått. Men vi not dagen i sola og vandret rundt i gatene og så på alle de andre turistene. Det var vel først her det slo oss at vi omtrent ikke har sett noen andre gringoer på turen gjennom ecuador. Det er greit med litt variasjon, men vi velger stort sett å ikke følge lonely planet skavisk som mange gjør. Det er selvfølgeli fint a møte andre reisende, men på de veldige turiststedene er det naturlig nok ikke mye ekte kultur igjen.
Dagen vi hadde her ble brukt godt, og vi reiste igjen allerede dagen etter. Turen til guayaquil gikk fort, 3 timer og vi fikk kjøpt billetter til bussen som skulle ta oss over grensa til peru. Vi hadde hørt mange mindre hyggelige ting om den kryssningen, så vi valgte en buss som kjører deg dit du skal og venter på deg underveis. Det var veldig behagelig og gjorde at vi selv i søvne unngikk de store plunderne. En liten hendelse må likevel nevnes, da aleks ga fra seg tolldeklarasjonen vår til en mann som skulle hjelpe oss å fylle de ut ferdig for oss. Men det hadde helene allerede gjort, og det eneste han gjorde var å skrible meningsløst her og der. I rubrikken for gua man har å fortolle skrev han :en mann med klær. Det hele kostet oss 2 dollar og en god latter etterpå. Selskapet vi reiste med heter CIFA og prisen på 17 dollar for de 11 timene (mot 75 dollar vi kunne betalt med et annet selskap) speilet ikke hva vi fikk. De virket ved første øyekast som om de var veldig opptatt av sikkerhet. De gikk igjennom all håndbagasje og tok fingeravtrykk av oss alle da vi gikk ombord. Vi tenkte ikke på det før etterpå at vi bare så en sjåfør, og at siden vi ikke hadde noen pauser innebar det at samme mann kjørte omtrent uten stopp i 11 timer om natten. Men han holdt seg våken!(det er mulig at de var to som byttet men at vi sov og ikke fikk det med oss)Det var en stor dobbeldekker, og til forskjell fra mange andre selskaper er prisen på seter i første og andre etasje den samme. Vanligvis er de nede dypest fordi det er mer stabilt der og lettere å bli dårlig når man sitter oppe. Vi valgte å sitte nede og det var et rom med bare åtte andre mennesker, gode seter, snacks og ganske rolig søvn gjorde det til en fin tur til byen piura i peru!