Etter et vellykket besøk til Puno og den vakre Titikakasjøen, fortsatte turen videre til Cusco, som mange tror var det velkjente Eldorado. En gang skulle visstnok byen ha badet i gull fra topp til tå, men da spanjolene kom på 1500-tallet stjal de med seg alt som var av gull og rev ned de gamle quecha- bygningene og bygget oppå i spansk stil. Etter en 7 timer lang busstur, med et stopp på 4335 m.o.h, kom vi endelig frem til den kjente byen. Vi hadde jo sett disneyfilmen "kongerike for en lama" med kong Kuzco, så litt skuffet over at navnet var annerledes ble vi, men byens sjarm rettet det straks opp igjen.

Etter en ellers rolig dag fikk vi møte Cheo på kvelden, som skulle være guiden vår for Inkatrailen og også vise oss litt rundt i området først. Vi fikk i grunn et godt inntrykk etter den omtrent 40 år gamle mannen sa med meget spansk aksent at "Sorry about the criminal face, but thats not my fault. I`m a nice guy, no". Han avsluttet forsåvidt hver setning med spanske "no". Men en super guide det var han!! Tidlig neste morgen dro vi til the sacret valley, hvor det var haugevis av ruiner etter quecha folket. Dette la nemlig Cheo stor vekt på, at inkaene det var kun kongene, mens quechaene det var folket. I the sacret valley lærte vi mye om hvordan quechafolket dyrket marken, og dette var faktisk en litt spesiell måte. De bygget nemlig jorda opp i noen slags lange trappetrinn hvor de dyrket forskjellige korn på de forskjellige trinnene. I tillegg var det noen rare hull i fjellene rundt, og dette var tydeligvis mumigravkammer..

Deretter dro vi videre mot stedet vi skulle tilbringe natten, Ollantaytambo. Etter et kjapt stopp på tidenes buffet-resturant, hvor vi hadde "the last meal" før inkatrailen, kom vi frem og vi ble vist rundt av Cheo. Svæære trapper opp til noe som var nok et tempel til ære for solen var det som møtte oss, og det var fantastisk. Her hadde de spanske katolikkene prøvd å viske vekk soltempelets flotte utsmykninger av pumaer og solkors, men noen rester var enda igjen. I tillegg kunne cheo vise oss flere store ansikter i fjellet som hadde vært viktige for quechafolket fordi det var her de lagret alt av mat. Alle disse lagrene tilsammen som quechafolket hadde jobbet opp, klarte spanjolene å leve på i 200 år etterpå. I tillegg i ollantaytambo er det litt spesielt, fordi her bruker de enda sjamaner og noe av quechaenes eldgamle tro. Måten de finner nye sjamaner på er nemlig å sende 14 år gamle gutter opp i fjellet når det er uvær og lyner, og den som blir truffet og i såfall overlever, han er den nye sjamanen. Alle andre synes forsåvidt dette er galskap, men det stopper ikke innbyggerne i ollantaytambo. En annen spesiell ting var at på siden av det ene fjellet var det et ansikt, Ollantay (den siste inkaens, altså den siste kongens, hærfører) og hvert år 2.mai så sto sola opp akkurat i øyet til Ollantay, og den samme datoen lå også melkeveien langs hele the sacret valley. Etter det kraftige jordskjelvet i Chile for et par år tilbake, har dette blitt flyttet, og solen er ikke lenger i øyet 2.mai, men noen dager senere.

Etter å ha slappet av resten av dagen og handlet inn det siste nødvendige til inkatrailen, la vi oss til å sove, vel vitende om at de neste dagene kom til å bli litt mer slitsomme enn det vi hittil hadde opplevd. Dagen etterpå skulle vi være klare til kl 07.00.