Hei hei,

Iren her..... I am alive! :-) Mens jeg har ligget ret ut i senga med 1) forkjoelslse 2) hoydesyke, saa har Andre sneket seg ut og sladret paa bloggen... Naa er det min tur. Foreste dagi Peru var en psykisk og fysisk paakjenning. Kom oss paa et vis til hotellet, men da jeg skulle gaa de to etasjene opp til rommet, endte jeg midtveis i trappa med pusteproblemer, svimmelhet og kvalme. Endte med at jeg satt der i 5 minuttermens taarene randt og hotellpersonalet kom og lurte paa om jeg trengte oksygen. Klarte meg uten og slepte meg op til rommet hvor jeg endte vannrett i senga de neste 12 timene. Andre snek seg som nevnt ut og blogget, men som den gode ektemann han er saa passet han paa aabringe meg alt jeg oensket av snacks, coka tea, vann og noen oppmuntrende ord :-) Resten er historie.

Selv om hoyden fortsatt preger oss, (og jeg fremdeles er litt forkjoela) saa er livet verdt aa leve igjen! :-) Vi har tilbrakt natten hos en familie ute paa en oey i Lake Titicaca. Veldig spesiell opplevelse. Livet de lever er utrolig fjern fra vaart liv i Norge.Veldig enkel standard paa boligen, med bla jordgulv paa kjoekkenet. Men utrolig gjestfrie og blide mennesker. Og saa gaa veldig mange av den voksne generasjonen (spesielt damene) fortsatt rundt med vakre tradisjonelle folkedrakter.

Paa vei tilbake til Puno besoekte vi Uros folket som lever paa sivoyer i Lake Titicaca. Morsomt aa faa oppleve. Vaeret her er knallbra med sol fra blaa himmel, og vindstille. Turen over innsjoen var skikkelig balsam for en sliten sjel.

Tusen takk til dere som har lagt igjen meldinger paa bloggen. Veldig kos aa hore livstegn hjemmefra. Saa fortsett gjerne med det :-)

Bye for now!

Iren