Vi greide det!! Inka trailen er tilbakelagt, og vi er tilbake under torre og hygeniske forhold paa Hotell Cusco Plaza II, i Cusco.

Men det krevde sitt.. Noen scener egner seg rett og slett ikke paa trykk, og er overlatt til leserens fantasi..

Dag 0:

Avreise fra Cusco. Pakket daypacks og dufflebags (som barerene skulle baere) , og opplevde litt krisestemning naar vi skjoente at vi slet med aa faa vekta paa dufflebagsene under de paakrevde 6 kilo. Samme problem med daypackene; guiden bare lo av at vi tenkte aa ta med 6-8 kilo hver "I struggle with 4 kilos.." ... Vi kom aldri under 4 kilo... og rettferdiggjorde dette lett med litt med typisk norsk naivitet :) Saa galt kan det ikke vaere..

Resten av denne dagen saa vi 3 store inkaruiner, paa vei ned Den Hellige Dal, mot Ollyatambo, og kilometer 82, som er trailens startpunkt. Hotell og shopping av de siste noedvendigheter.

Dag 1:

Dagen (natten) startet daarlig. Plaskregn ute, og Andre i skytteltraffik paa do hele natta. Humoeret noe dystert da vi ankom Km 82. Alt gikk forsaavidt greit frem til lunsj, men da satte vaesketapet, hoeydens, og ikke minst den fremmede bakteriefloraens virkning inn, og jeg (Andre) fikk en riktig utrivelig tur opp mot camp 1. Vist var det noen toalett fasiliteter underveis. Doene er hull i gulvet paa gamle steinhus. Renholdet gjoeres hver morgen med ei boette kaldt vann kastet lett over gulvet. Det er 500 brukere pa 2-3 hull, og de lukter rett og slett ufyslig. Likevel, disse ble blandt mine beste venner dene dagen, og ihvertfall de jeg brukte mest tid sammen med.

Framme i Camp 1 sov jeg 4 timer, slepte meg opp til middag, og sovnet igjen. Det var langt ifra sikkert at dette skulle gaa veien, og stemningen var litt saann smaatrykket...

Dag 2 :

Men, da vi ble vekket kl 5 morgenen etter var ting blitt bittegranne bedre, masse soevn, en liter saltloesning og 4 imodium hadde gjort sitt. Derimot hadde fru Aasen begynt aa faa leie symptomer paa samme problemet. Kl 5:30 fikk hun i en kombinasjon av tidlig oppstandelse, gryende mageproblemer + at hun soelte en hel kopp med coca-te inni teltet, et oerlite mentalt sammenbrudd.. Men jeg ble imponert over hvordan hun tok seg sammen, og startet paa de 1000 hoeydemetrene opp til "Dead Woman Pass" med en klar holdning "Jeg skal over det passet, om det saa blir det siste jeg gjoer!"

Aa si at dette ble lett vil vare feil. Vi taklet det litt ulikt: Iren strenet i vei med munnen full av cocablader og Gypsy Kings paa iPoden. Jeg taklet ikke smaken av cocablader, og gikk sakte men sikkert inn til en sisteplass av 12 turdeltakere... Litt av en friluftsmann..

De 800 metrene ned til camp 2 var minst like tunge...

Etter middag hoppet Iren i den lokale bekken (10 grader?) til stor forlystelse for 40 barerere :)

Ogsaa var det jo en utrolig flott naturopplevelse!

Dag 3 :

En lang dag.. Vi gikk i 9 timer, og stoppet paa flere smaa ruiner etter inka fort og hvilesteder. Camp 2 ligger i et omraade med nesten norsk fjellklima, men ettersom vi gikk utover dagen ble naturen mer og mer som en bratt jungel, og vi fikk noen spektakulaere utsyn, der vi gikk paa smale avsatser og det var 1500 meter ned til dalbunnen under. Uten tvil den dagen med mest vakker natur!

Det ble ganske slitsomt etterhvert, men det gjorde ingenting, for vi viste vi hadde greid det, og vi viste at det ventet kald pils pa camp 3. Den ble god! (Iren er ingen oelhund, men denne gikk ned fort)

Dag 4 :

En utalmodig Iren holdt paa aa sette gruppen i mytteritilstand da hun forsto at vi ikke kom til aa vaere framme paa Machu Picchu foer 7. Det hores tidlig ut, og faktisk maatte vi opp kl 4 for aa faa det til. Men Aasen ville vaere der foer bussturistene som kommer nedenfra dalen, og det ble en meget interessant 1,5 timers joggetur med Iren og guiden ifront og meg paa slep :)

Machu Picchu var alt vi begge hadde trodd, og vi ruslet rundt i timevis blndt 600 aar gamle ruiner av en tapt sivilisasjon. Ikke til aa unnga at en blir litt svulstig i formuleringene og faar litt gaasehud av aa tenke paa at her bodde mer enn 1000 mennesker uten aa bli oppdaget av spanjolene, foer de af frykt for Conquistadorene flyktet inn i Amazonas jungelen og forsvant for alltid. De lokale i omraadet har fremdeles en folklore som tror de engang vil returnere og gjenopprette sitt rike..

Jeg fikk, lett roed i ansiktet, aeren av aabli avfotografert sammen men noen skolejenter paa klassetur. Hvorfor? Usted es moy alto, senor! - Fordi du er saa hoey!!

Ned til Aguas Calientes, tog og buss til Cusco, og her sitter vi naa og surfer paa nettet og venter paa at skittentoeyet skal bli klart paa vaskeriet. Og i kveld blir det avskjedsfest med resten av gjengen. Blir litt trist..

Loerdag baerer det til videre til Guatemala.

A (og I)