Hallaaen (ja, vi har med oss bergenser paa tur - og vi liiiker det) !!!

Ja, naa er det en stund siden dere har hoert fra oss, og det er jo meget beklagelig. Vi har faatt litt tilsnakk, og tar det til oss, men det har rett og slett ikke vaert mulig aa blogge, da vi ikke har kunnet sitte paa rompa etter en liten golfbiltur. Uansett, det kommer vi tilbake til senere, for her kommer en lang oppdatering!

Dere lurer vel paa hva vi har bedrevet siden sist. Noen var kanskje redd Springbreaken ble for mye for oss, men den gang ei! Disse jentene kom seg avgaarde tidlig (?!?) morgen etter Springbreak, etter en deilig frokost paa McDonald's med vaare kompiser som hadde som maal aa spise paa McDonald's i hver by de var (med andre ord kunne de ikke dra til en by uten McDonald's). McDonald's er jo for en backpacker som mors kjoettkaker er for de fleste andre, saa vi koste oss (selv om sauskvinnen (les Andersen) var noe skuffet over at de ikke hadde cheezyfries).

Jentene satte seg paa bussen til Belize, og det skal sies vi ble litt skuffet naar vi kom til grensebyen i Mexico og forstod at vi hadde festet saa hardt, sovet saa lenge og spist saa mye mat paa McDonald's at vi ikke rakk bussen videre til Belize. Men vi er jo ikke de som henger med nebbet, saa vi tok fort nok inn paa et hotell, og fant restaurant med meksikansk mat :) Byen vi maatte tilbringe natten i heter Chetumal og er regne spoekelsesbyen, saa vi gikk tidlig i seng. Neste dag kom vi oss naturlig nok opp litt tidligere, og tok bussen over grensa og videre til Corozal. Ventetid ble det ogsaa her, og mens vi ventet paa fergen fant vi et koselig sted med deilig taco og biljardbord = lykke! Noen av oss satt helt sikkert aa leste i LonelyPlanet-boka paa denne baren, saa naa skal dere faa litt info om Belize.

Belize er et land tydeligvis vaare foreldre ikke har hoert saa alt for mye om. Ikke bare en forelder trodde at dette var en del av Mexico, saa her kommer dagens leksjon til mammaer og pappaer der hjemme. Belize er et lite, langstrakt land som ligger nedenfor Mexico paa samme side som the Caribbean Sea, med Guatemala i ryggen som grenser mot the Pacific Ocean. Landet er litt stoerre enn Wales og befolket av omtrent 270 000 mennesker, der av Maya-indianere (disse kommer vi tilbake til, men ja - vi er i indianerland). Landet er kjent for nettopp Mayaene, dykking og deilig liv paa the cayes (oeyene langs kysten). Vi har besoekt Ambergris Caye og Caye Caulker, som ligger nord i Belize. I tillegg har vi vaert et par netter i Belize City (ikke hovedstaden, det er Belmopan), en dag i Orange Walk i innlandet og vi er for oeyeblikket i Placencia.

Etter aa ha spilt biljard og satt oss inn i alt som var aa vite om Belize var ferga klar for avgang, og ogsaa vi. Vi dro til Ambergris Caye og byen San Pedro (eneste byen paa oeya), hvor vi fant oss deilig rom med plass til alle fem, fiiin dusj, stor tv og kjoeleskap. Noen maatte ligge paa sofaen, men det ordnet vi lett siden Fladis kom sist til rommet pga floerting. Er floerting viktigere enn hotelrom kan man bare ha det saa godt! Vel, hvor skal man begynne naar vi snakker om San Pedro (eller Sao Paulo som Karen liker aa kalle det)... Dere lurer vel alle paa hva som har hendt med rompene vaare, saa la oss begynne der!

En vakker dag i San pedro bestemmer fem blonde, og jeg gjentar blonde, jenter seg for aa legge ut paa en liten tur rundt oeya. Dette har jentene faatt for seg at boer gjoeres i en golfbil, saa jentene leier seg en lekker liten sak (etter aa ha lett en time etter en rosa golfbil, noe vi ikke fant). Dama paa hotellet sa en tur rundt oeya ville ta et par timer max, og at kart trengte vi absolutt ikke. Saa jentene la i vei, paa ikke helt freshe veier. Det ble en del rop fra foerersetet til stakkerne som satt bakfrem i baksetet: "Busk Jeanette", "Busk Hege" (navnene legges til for aa si noe om hvilken side busken kom paa), "Palme Nina", "HUUUMP", "Palme Siril" og saa videre. Golfbil er ikke beste kjoeretoeyet paa hullete grusveier i jungelen, heller ikke beste kjoeretoeyet paa stranda. Uansett, som nevnt foer henger ikke vi med nebbet, saa vi kjoerer paa! Vi fikk sett saa mye: store iguaner i hopetall, lekre hoteller, flott landskap, krokodillesump, jungel, pirer med deilige badehus, strand, strand og atter strand. Etter en stund begynte vi aa lure paa om vi hadde sett litt mye strand og litt lite turister, og vi var ikke lenger saa sikre paa om vi kjoerte rundt oeya. Kunne det vaere at vi kjoerte rett frem? Men oeya skulle jo vaere saa liten... Mystisk,kanskje vi boer spoerre noen? Saa da vi saa en lekker herskapsbolig tre frem kjoerte vi like godtt inn i hagen, over blomsterbeddet, tok med oss en liten palme og kjoerte videre over hagens basketbane, rundt huset og ned paa stranden igjen. Litt pinlig beroert snublet Hege bort til to menn som stod utenfor boligen, og spurte forsiktig hvilken retning broa var (broa vi kjoerte over for aa komme ut av San Pedro). "Broa?" spurte de to mennene overrasket. "Nei, her er det ingen bro paa mange miles". "Miles?" spurte de blonde, norske jentene, og det var vel paa dette tidspunktet at Seth, vaar redningsmann, forstod at disse jentene virkelig trenger hjelp. Saa Seth, som bor i herskapsboligen spoer forsiktig om vi har nok bensin til aa kjoere de 10 milesene tilbake til San Pedro, og om vi kanskje trenger litt mat eller drikke. Svoemmebassenget skulle vi gjerne faa laane, men det hadde han dessverre nettopp puttet kjemikalier i. Vel, vi tar i alle fall i mot litt bensin, om mens Seth fyller tanken forteller han at han og hans kone bor paa oeya og passer det lekre huset for noen venner fra USA. Seth er musiker, og spiller i bandet paa Fidos, og det hadde vaert saa koselig om vi tok en tur og hoerte paa (hvilket vi saa klart gjorde ved en senere anledning). Med bensin paa tanken og retningsbeskrivelsene friskt i minnet setter jentene nesa mot San Pedro igjen, og vi kommer til aa ligge bak en annen golfbil med 4 personer kun omtalt som pensjonistene. Vi antar at pensjonistene kan veien tilbake til byen, og setter i gang en vill kappjakt for aa komme i rompa paa deres golfbil, Dette forstaar pensjonistene (som viser seg aa vaere i 40aara :s - de saa MYE eldre ut paa lang avstand), og de raakjoerer for aa riste oss av. En vill golfbiljakt ender med at alle kommer vel tilbake til byen, men med de blaaeste rompene noen har sett. Til slutt var jentene saa drevne at de ikke en gang trengte aa faa beskjed naar det var "HUMP!". Haha, kom paa at Fladisen og Andersen ogsaa ble lettere skremt under kjoereturen! Froeknene hadde vaert ute av bilen en tur for aa ta litt bilder med en palme, og paa vei tilbake hadde de andre jentene stor moro ut av aa late som det var en kjempeoegle i naerheten! Fladisen og Andersen loep mot golfbilen, ene mer panikkslagen enn den andre - visstnok litt av et syn! Jentene er ogsaa glad i aa synge naar vi er paa tur, og vi begynner aa bli gode i et stort antall barnesanger! For oevrig har vi laget en ny sang til aere for en av oss som etter en liten obstipasjon har faatt hemorider (vedkommende velger aa vaere anonym, men denne gangen er det ikke Fladis):

"Har du baersja, har du prompa, har du hemorider i rompa? Store, roede klomper, som spruter naar du promper!"

For oevrig maa vi vel innroemme at vi var og svinget oss litt ogsaa i San Pedro. Vi moette noen herlige Springbreakers fra Texas, deriblant Ginger og Pinochio (gleden var stor da vi fant ut at Ginger bodde paa Red Ginger). 4 jus-studenter med luksushotel tok jentene med ut paa en helaften! Og det kan vi jo like! Gellyshots kunne vi tydeligvis ogsaa like, samme med guttas luksussuite :s Vi fikk undervisning i baade texasengelsk (Jeanette dro bare litt Arendalsengelsk, og det funket flott) og two-step, og gjorde saa stort inntrykk paa gutta at en av de maatte ringe hjem til familien og fortelle om disse flotte sykepleierne fra Norge! Gutta skal ha et semester i Australia til hoesten, saa vi sier bare "See you in Surfers!". En av gutta kunne fortelle oss at det er tubing paa Ambergris Caye, saa jentene dro! Palapa Bar kunne stille med tubingringer, men bortsett fra det var det vel ikke akkurat Vang Vieng :( Men jentene fikk tuba, og drakk rom&cola i medbrakte buckets! Til tubingen provde enkelte av jentene aa haike med en golfbil, og vi sier bare "ALDRI IGJEN"! Enkelte fikk tilbud om aa bli med paa spa og faa "bodymassage", mens andre ble grafset og klaadd paa hele veien hjem. I tillegg til tubing har jentene opplevd (en noe moderat) feiring av St.PatricksDay, til stooor glede for Karen som er irrefan til tusen! Vi fikk til og med stjaalet til oss noen lekre, groenne oel-briller (i baade den ene og den andre forstanden av ordet)!

Farlig har vi ogsaa levd i San Pedro, og de av oss som roeyker (fy og fysj) har vaert toeffe og kjoept Marlboro under disken (Marlboro blir nemlig ikke lovlig importert til Belize).

Etter noen begivenhetsrike dager i San pedro er jentene klare for noe nytt, og setter nesen mot Caye Caulker. Caye Caulker er kjent for aa vaere en skikkelig backpacker oey, men noen mener oeya holder paa aa forandre seg. Vel, det var 5 jenter som noe skuffet steg i land paa Caye Caulker (selv om vi ELSKER skiltet nedfelt i piren alle ankommer oeya paa - "Caye Caulker - go slow"). Vi finner oss et sted aa bo, billig og grusomt, og drar ut for aa sjekke livet - som var totalt fravaerende. Jaja, tenkte jentene (og hang ikke med nebbet), la oss finne paa noe show i morgen. Saa Jeanette og Karen dro paa dykketur med nursesharks (fikk til og med klappe paa, og Jeanette ble koset paa laaret av haien), mens Siril, Hege og Nina dro paa snorkletur med skilpadder og fler nursesharks. Jentene er til og med saa toeffe i trynet at de jaktet etter nursesharksen! For oevrig ble Jeanette og Karen litt engstelig da de maatte oppgi blodtype paa dykkeshappa, men de ble raskt betrygget med at nursesharksen bare tar en liten bit av kjoettet ditt, de spiser aldri av deg en hel arm. Good to know! Jentene begynner aa bli varme i troeya (eller skal vi si vaatdrakta) under vann, og driver stadig med triks. Skal sies at divemasteren lurte litt da Karen slang ut regulatoren for aa faa en lus mellom tenna saa hun kunne fikse luggen. Ellers var det ridning paa diverse flasker, "I give you this" og "I love my life" under vann.

Vi har begynt aa bekymre oss for et visst fjell vi skal bestige om kort tid, og proever med vekslende hell aa legge opp til et noe sunnere liv. Karen og Siril har satset paa fruktdiett, og vi er stadig (???) ute paa joggeturer, svoemmeturer eller driver med styrketrening paa stranda. Dette gjoer jo inntrykk paa de lokale, men inntrykk gjoer vi nok uansett. Her er et lite utvalg av hva det blir rort etter oss naar vi henger gatelangs i Brazil:

The Golden Girls, The Girl with the Bedroomeyes (Jeanette), Candygirl (Karen), Barbiegirls, Barbiedoll (Hege), the Blond Girls, Charlie's Angels, Lega;ly Blond, the Spice Girls, the island's tressure og vi maa ikke glemme sangen vi har faatt: "Blonds just wanna have fuuuun"!

Etter to myggspiste netter paa Caye Caulker begynte det aa regne, og vi fant fort ut at vi kunne ikke bli vaerende et minutt lenger (rommet vaart var rett og slett for ekkelt til at man kunne tilbringe tid der). Og paa dette tidspunktet hang vi med nebbet alle mann!!! Aldri har vi vel vaert saa raske som da vi bestemte oss for aa ta baaten tilbake til San Pedro og det deilige rommet vaart der! Det skal sies at sola tittet frem allerede da vi kom til San Pedro (oeyene er bare 20 minutter fra hverandre), men vi var overlykkelige! Fikk det deilige rommet vaart tilbake, og dro aa spiste vaar favorittrett paa vaar favorittrestaurant. Hva retten heter paa spansk kommes ikke paa i farta, men det betyr visst "tykk dame"... Tilbake paa oeya var det aa henge med vaare gamle venner igjen! Saa koselig! Og jammen vant ikke Jeanette i lotteriet paa den lokale baren!

Etter 2 deilige dager i San Pedro maatte jentene videre, for Hege skulle vitne i en rettsak, og trengte telefonkontakt fra Belize City. Vi hadde blitt advart paa forhaand om at Belize City var SKIKKELIG ghetto, hvilket det absolutt var! Etter moerkets frembrudd stod det en mann i enden av gata vaar, med ansiktet skjult og balltre... Skumle saker! Alle hadde vakthunder, saa man kunne ikke gaa en meter uten at en hund snerret og bjeffet paa en, men de holdt seg bak store gjerder. Det var en skrekkslagen gjeng som plutselig saa en hund komme gneldrende mot oss, uten at det var gjerde foran! Da hunden plutselig braastoppet pga et baand tror jeg vi hadde sett livet passere i revy hele gjengen! Natterstid er ogsaa braakete i Belize City, og er det ikke noen som har sex utenfor vinduet, saa er det noen som roper og sloss. Vi bor paa et hostell som drives av merkelige Mitch. Mitch faar stort sett ikke saa mye gjort, han er nemlig opptatt av aa roeyke weed og spille gitar, men vi fikk naa sjekket inn. Senere har vi blitt satt til baade det ene og det andre mens Mitch driver med sitt, blant annet har Karen passet "resepsjonen". Det beste med Mitch var den skjoenne schaeferhunden hans, som fikk utrolig mye kos de dagene vi bodde der! Paa tross av den soete hunden, vi bestemte oss for aa tilbringe minst mulig tid i denne skumle byen, og heller dra aa ta en titt paa Maya-ruinene.

Og historien om hva som hendte da kommer i morgen, for naa er bloggeren saa suuulten at hun holder paa aa besvime her hun sitter! Saann gaar det naar man oppdaterer bloggen for sjelden - det straffer seg!

Saa foelg med, fortsettel;se foelger :s

Og da er superbloggeren tilbake! Og dere kan bare tro hva som moette meg i gaar naar jeg kom hjem... Der ligger disse fire andre og hiver i seg store mengder snop. Og hadde de kjoept noe til meg som satt og svettet og styrte med bloggen? Neeeida! b****es! Vel, bare saa dere vet hva man har aa slite med paa tur... Her kommer fortsettelsen at livet vaart siste uka:

Maya-ruinene ja, dette var visstnok flotte greier, og vi hadde en god plan. Vi staar opp, tusler bort til bussen og tar den foerste til Orange Walk og derfra... "Vel, det ordner seg!" Ikke alle er like vant som oss med at livet ordner seg, og vaar kompis fra plassen vi bodde (en frenetisk, stresset, utrolig tynn og slitsom amerikaner som snakket til alle som om de var dritunger og han var verdens skarpeste, men som allikevel aldri helt klarte aa si en fullstendig setning) kunne ikke helt tro at livet skulle vaere saa enkelt. han var fast bestemt paa at vi maatte ringe turselskapet HAN hadde reist med til ruinene snarest. for de var (selvfoelgelig) de beste av de beste! Dessuten ville det ALDRI ordne seg om vi bare tok bussen dit, det ville ikke vaere mulig! Vi tok som vanlig livet fortsatt med ro, forklarte pent mannen at "alt ordner seg for snille jenter" (for det har morAase sagt), men dette nektet han aa tro. Etter at vi hadde vaert ute aa spist middag med den gale mannen komme han plutselig loepende opp trappen paa hostellet. Han kunne fortelle at han (uten aa spoerre oss) hadde booket tur til oss dagen etter. Vi maatte ta den-og-den bussen til ruinene. Paa bussholdeplassen ble vi moett av den-og-den. Turen var saann-og-saann. Vi skulle spise der-og-der. Ruinene var saann-og-saann... Vel, vi takket pent mannen, og smilte lurt ... for "alt ordner seg for snille jenter!".

Mayaene er indianere som har levd over store deler av Soer-Mexico, Guatemala, Belize, El Salvador og Honduras. De er kjent for aa ha brukt eget skriftspraak tidlig, aa ha egen kalender med 365 dager (allerede i aar 36 f.Kr. benyttet Mayaene seg av en slags kalender) og aa bygge store stein-templer og pyramider som maa ha krevd gode matematiske kunnskaper. Mayaene hadde byer med omlag 200.000 innbyggere allerede rundt aar 700, men Maya-perioden begynner allerede 2000 aar f.Kr. Deres storhetstid er fra aar 250 til 900. En av de store gaatene rundt Mayaene er hvorfor samfunnet deres plutselig kollapset omkring aar 900, overbefolkning og overforbruk av knappe ressurser er en teori.Mayaene er glad i mais (eller maize, som det heter paa et av spraakene deres, de har nemlig fler). De var ogsaa glad i aa binde planker til hodene paa spedbarn saa de skulle faa flate panner (det er jo som kjent vakkert), lage hundrevis av smaa hull i hodeskallen (ja, paa levende mennesker, men spoer ikke oss om de doede av det), dele tungene sine i to, ha torner bindt rundt tunga og selvfoelgelig var mannfolka glad i naaler i tissen. Og btw tror de verden gaar under i 2012 - vaar nye unskyldning for aa leve livet og bruke alle pengene vi ikke har :)

Mayaene eksisterer fortsatt, men bor naa i vanlige byer og jobber som folk flest. I deler av Mellom-Amerika har de blitt behandlet mindre bra i perioder. Guiden vaar paa ruinene var selv Maya, og om man saa bort fra stresskofferten og de store brillene (vi snakker professor) kunne han vel se ganske indiansk ut!

Til ruinene blir vi fraktet i baat paa en elv gjennom jungelterreng. Vi fikk se oegler, skilpadder, krokodiller (bortsett fra Nina og Karen som er for treige), aper og MASSE fugler (Belize er visst hjemlandet til mange av verdens mest sjeldne fugler, men vi har kommet frem til at vi rett og slett ikke er spesielt interessert i fugl). I tillegg kjoerte vi forbi en landsby hvor det bor baptister av en noe ekstrem sort. De har kommet fra Tyskland, snakker tysk som de snakket i Tyskland for 300 aar siden, har ikke telefon, stroem, motoriserte kjoeretoeyer... Stort sett klarer de seg uten de tingene vi setter mest pris paa! De lever av jordbruk, og som guiden vaar sa "Verdens beste sosialister seg imellom, verdens stoerste kapitalister i forhold til alle andre". Vi moette noen av gutta i Orange Walk, og vakrere mennesker skal man lete lenge etter! Hoeye, blonde og med de blaaeste oeynene. Og de ble jo ikke mindre kjekke av at de haade kropper som arbeidsmenn, rutete skjorte, snekkerbukse og cowboyhatt! Vel, de smeltet i alle fall et par norske ungpikehjerter!

Maya-ruinene har vi delte meninger om. Nina og Karen er mektig imponert (og fotfulgte (nesten) den lokale guiden vaar), mens Hege, Jeanette og Siril fant ut at det var veldig fint aa sitte paa toppen av templene og sole seg... Som en treningsoekt til vaar snart kommende fjelltur loep vi alle opp paa toppen av det ene tempelet (og vi snakker 33 meter hoeyt, og saa bratt at man maatte holde seg i et tau for aa komme til toppen) - det er spreke jenter fra Norge det! Hva skal man ellers si om ruinene... Det var potter, mange flotte templer med spennende innhugg i stein. Ruinene vi var paa heter Lamanai, saa kan dere jo google det selv :)

Det eneste den tynne, gale mannen fra USA ikke hadde ordnet for oss var bussen hjem, og den rakk vi med noed og neppe etter at Karen hadde loept for livet (og da loeper hun fort) og hopper over et par biler kjoerende paa veien, for aa stoppe den fulle bussen som var paa vei for aa kjoere, da den skulle forlatt byen 5 minutter foer. De andre jentene kom heseblesende etter, med armene fulle av snop... Vet ikke helt hvor mange som trodde paa det Karen sa om at de andre kom snart, de maatte bare saa veldig paa do...

hjemme fant vi en ny kompis aa ta med paa middag, denne gangen en gutt fra Nederland som hadde reist rundt i SoerAmerika med kjaeresten sin. Gutten hadde MASSE gode tips til oss videre, saa vi var storfornoeyd! Tror han derimot var litt skuffet da vi takket nei til weed paa den lokale kina-shappa (som for oevrig hadde VERDENS BESTE ferske appelsinjuice, til den deilige pris av 7 kroner).

Vel hjemme la jentene seg utslitt til aa sove. Hege var i rettsak midt paa natten, og neste dag satte vi nesa mot Placencia. Paa bussturen er vi fornuftige jenter og legger sekkene vaare bak i bussen, for det er ikke riktig sikkert aa gaa fra sekkene sine under bussen i Belize. Tydeligvis er det ikke sikkert aa legge de bak i bussen heller, for midt paa motorveien fyker bakluka opp og sekkene er paa vei ut av bussen! Takket vaere Jeanette og hennes snarraadighet faar hun kommunisert til baade busssjaafoeren (som stopper) og til vaar nye helt som klarer aa lukke bakluka igjen... Vel, igjen var vi trygge en stund, frem til Siril klarer aa omtale Hege som "the white girl" til billettmannen paa en baat hvor vi vel var de eneste "hvite"... Vi krysser fingrene for at vaare medpassasjerer forstod at det var den hvite SINGLETTEN Siril siktet til!

Placencia er en deilig, liten by, som minner mye og the Cayes lenger nord. Byen har innehatt verdensrekord for verdens minste hovedgate. Gaagata er nemlig bare en meter bred, og snegler seg langs husene som ligger ned mot stranden. Ren idyll! Og nok en gang har vi deilig rom med tv! Vi har til og med faatt rabatt paa rommet, siden vi var fem saa flotte sykepleiere fra Norge!

Her i Placencia skal vi vente paa baaten til Honduras, som gaar i morgen :) I Honduras staar dykking paa tapetet. Jeanette og Karen skal ta rescue-lappen og Siril, Hege og Nina skal ta OpenWater (dykkelappen). Saa naa faar alle moedre forberede seg paa aa vaere like engstelige for dykkedoetre som morAase og Linda! Siril begynner aa faa godt med skille, og vi har faktisk blitt spurt hvordan vi har klart aa bli saa brune her nede (og det har jo ingenting med 2 maaneder i Asia aa gjoere...)!

Og til dere som savner oss her hjemme: VI KOMMER HJEM! I slutten av juni vender vi nesa hjem for aa jobbe noen maaneder, foer de fleste av oss igjen drar ut paa tur... Men hjem kommer vi! Karen har droemt om mamsen og papsen to netter paa rad, saa hun maatte til og med ringe hjem i gaar. Dette ga andre lyst til aa ringe hjem ogsaa, saa dere skal vite at vi savner dere! Vel, denne bloggeren lover at det ikke blir like lenge til neste blogg, for da er det alt for mye aa oppdatere dere om! Hugs & Kisses! We love you from Belize!!!