Vi er for tiden i Honduras, etter noen dager i Guatemala. Og dette er hva vi har gjort siden sist:

Guatemala

Etter litt over en dag i Guatemala City satte vi kursen mot Antigua. Etter en time på "chicken bus" var vi fremme og fant et hostel for natten. Vi brukte resten av kvelden på å slappe av og se på Paradise Hotel, ettersom det var gratis wifi og herman kjøpte seg en liten, brukt bærbar pc i Guatemala City.
Neste dag sto klokken på 05:15. Vi tok på oss joggeskoene og satte kursen mot vulkanen Pacaya, som ligger 1 1/2 time unna lille Antigua sentrum. Vi fikk en guide, som bare snakket spansk, og begynte å tråkke opp veien mot vulkanen. Det var ganske slitsomt, ettersom den 3 km lange "bakken" var veldig bratt og solen stekte. Pacaya er en aktiv vulkan, men sesongen for flytende lava nedover vulkansidene var over. Allikvel ble jeg overrasket over hvor utrolig varmt det var nærme vulkanen. Guiden vår spiddet et par marsmallows og holdt de over "et hull" i steinene, og de ble perfekt brune på under 30 sekunder, noe jeg ble lett imponert av.
Vi gikk også inn i naturens naturlige sauna: en hule ned i bakken hvor det var helt sykt varmt på grunn av lavaen.
Utsikten fra vulkanen var helt utrolig og selv om det verket litt i lårene var det absolutt verdt turen. Pluss at vi hadde to søte hunder som fulgte etter gruppen og som med glede tok i mot kos, og det gjorde det enda bedre for meg :)

Etter vulkan vandringen bar det tilbake til Antigua, og Herman og jeg tok kameraene våre fatt og gjorde som ekte turister gjør. Jeg ville gjerne ta bilde av de lokale jentene, for de hadde så utrolig fine drakter på seg. Dette hadde de derimot vært bortimot før og krevde penger for at jeg skulle kunne ta bilder av dem. Det gadd jeg selvfølgelig ikke så i stedet tok jeg et kjapt bilde av et par andre jenter som ikke fulgte like godt med.

Lanquin/Semuc Champey

Etter å ha vært i Antigua et par dager bestemte vi oss for å dra mot Semuc Champey. En dame som jobbet for hostellet ordnet med bussbilletter til oss og kjørte oss til Guatemala City, hvor vi skulle ta bussen fra. Vi skulle ta en buss til Coban og derfra en minibuss til Semuc Champey. Dette var ikke noe problem i følge henne, men hun glemte å nevne at vi kom til å bli nødt til å tilbringe natten i Coban fordi minibussene slutter å gå i fire-fem tiden på ettermiddagen. Så da vi kom til Coban etter en 5 timers lang busstur og litt tråkking frem og tilbake, og de lokale sa at neste buss ikke gikk før mañana begynte tålmodigheten min å renne ut. Vi kom oss heldigvis til Lanquin (10 km unna Semuc Champey) etter lang tid og mye pruting med en taxisjåfør. Der skulle vi bo på et hostel som Lonely Planet anbefalte på det varmeste - El Retiro. Hostellet lå i veldige fine omgivelser, med skog og fjell så langt øye kunne se, og en liten innsjø som fløt ved siden av restauranten. Vi var ikke de eneste som hadde fulgt Lonely Planet sitt råd, for der var det folk fra mange land: England, Skottland, Danmark, Israel, Frankrike, Spania, Usa og Irland, og det ble sene kvelder med drikkeleker som beerpong, 21 og flipcup. Britene mente at norske jenter var født med et talent for drikkeleken flipcup, så da hadde jeg ikke annet valg enn å være en god representant.

Herman klarte å skade storetåen sin da han løp opp steintrappene på hostellet, og det resulterte i en visit til den lokale legevakten hvor han fikk bedøvelse før både deler av neglen og en stor hudflik ble fjernet, før tåen ble bandasjert. Jeg fikk en allergispøyte og legen, som hadde lært seg engelsk av å se på TV, lot oss begge gå uten å måtte betale noe som helst, noe vi selvføgelig satte stor pris på.
På tross av en skadet tå dro vi dagen etter til Semuc Champey med to franskmenn som vi bodde på rom med, Simon og Colin. Semuc Champey er en slags foss som renner ned i etasjer og blir til mange middelsstore bassenger. Der badet vi og gikk opp langs en fjellside hvor utsikten var helt utrolig. Så begynte det å pøseregne og vi strevde med å forte oss tilbake til "bussholdeplassen" uten å tryne nedover i gjørmen.

Jeg trivdes utrolig godt på El Retiro og ble kjent med mange, nye mennesker. Maten der var utrolig god og variert. Hver kveld var det buffet - både vegetarisk og med kjøtt. Men vi måtte dra videre, så vi bestemte oss for Honduras, hvor vi er nå. Turen dit derimot var ikke så enkel som det mannen på hostellet fikk det til å høres ut som:
Først ventet vi i over en time på shuttlebussen til Coban, som aldri kom. Da vi endelig kom oss til Coban hadde bussen vi skulle ta til Honduras dratt og vi sto igjen med tre valg: enten vente med å dra fra Coban til neste dag, dra tilbake Guatemala City for så å ta en buss derfra, eller bytte buss flere ganger for å komme oss til Honduras. Vi bestemte oss for valg nummer tre, og det resulterte i nesten to og en halv dager på reise, overhode ikke den letteste måten å komme seg til Honduras på, og det var et par ganger jeg lurte på om vi noen gang kom til å komme frem. Bussystemet her fungerer nemlig ikke på samme måte som hjemme i Norge. Det er alltid bare ca tid og de stapper så mange mennesker inn i bussen, eller minibussen, som de klarer. Men det var det vi valgte ruten vår ble seende slik ut: Lanquin - Coban - El Rancho - Chiquimula - Esquipulas - Agua Caliente - San Pedro Sula - La Ceiba - Utila.
Vi måtte sove over i Chiquimula en natt før vi dro videre, og vi fikk sove hos en guatemalsk familie hvor den 16 år gamle sønnen var tolken og guiden vår, ettersom han var den eneste som kunne litt engelsk. Og den natten fikk jeg mellom 40-50 mygge-/knottestikk (uten å overdrive! Jeg har telt!), mens Herman nesten ikke fikk noen som helst. Så nå går jeg rundt med insektsspray hvor enn jeg går og antiklømiddel.

Honduras

Selv om reisen var lang og jeg fortsatt er sliten etter alle de lange timene ombord på buss, er det deilig å være fremme i Honduras. Utila er en øye litt utenfor Honduras og her er det rolig og lite, og best av alt - nær havet. Vedlig mange velger å komme hit for å ta dykkerlappen/fun dives på grunn av den lave prisen på grunn av den lave prisen og det flott, klare karibiske havet vi er omringet av. Så i morgen skal vi ta en 20 minutters båttur til en "underøy" av denne øya hvor vi skal bo i noen dager, sammen med mange andre dykkerivrige PADI dykkere. Jeg gleder meg masse til å dykke igjen og håper at vi er så heldige at vi ser whale sharks eller noen andre havdyr vi ikke har sett enda.
Med andre ord - vi har det veldig bra nå :)

Hasta la Vista enn så lenge!