Namaste, namaste, namaste...

Tiden flyr avgarde, og jeg er alene i Nepal na. Hans Kristian kjopte seg en Royal Enfield motorsykkel og ville fortsette i India. Rune fant ut at han ville kjore sykkel han ogsa, og jeg ville videre til Nepal, for jeg er var lei av India. Sa da skilte vi lag.

Men vi har hatt mange opplevelser sammen siden forrige gang jeg blogget. Fra Dharamsala gikk turen videre til Shimla. Det var bare HK og jeg som dro videre, for Rune blei syk og sengeliggende en ukes tid. Shimla var et flott sted med rene og bilfrie gater. Turen over fjelleheimen var et kapittel for seg selv der vi begge matte sette sjobein i sittende stilling mens sjaforen kastet seg i 60 graders vinkel i hver sving inkludert en dodgang pa rattet som tilsvarte en akrobatisk kroppslig ovelse - som tok noen kalorier for sjaaforen. Vi vsar mektig imponerte etter 8 timers busstur, og rimelig filleristet naar vi kom frem. Shimla ble et par dager med bare rusling i byen og masse god mat.

Saa gikk ferden videre til Chandigard. Der hadde vi kontakt med CS og fikk et rom i en statseid bygning hvor mange studenter bodde. Vi ble utrolig godt mottatt av Manoj og hans venn .... (glemte navnet). Det var full oppvartning i to dager, samt omvisning i byen og bespisning i deres begges hjem. Noe vi synes var utrolig hyggelig. I tillegg fikk vi ogsa bli med til vennens bondegaard. Yoga fikk vi ogsa en introduksjon i. Vi hadde to flotte dager med disse gutta, som muligens kommer til Norge i sommer.

Etter Chandigard var det paa tide aa komme seg til Rishikesh og Kumbh Mela festivalen. Vi fikk sjokk nar vi kom paa stasjonen og saa tusenvis av mennesker som laa paa perrongen og skulle med samme tog... Vi tittet pa hverandre - kommer vi med? Men 'herren' er med oss og vi smetter inn pa en AC-vogn og blir staaende i korridoren der. Det er jo vogn for de mer velstaaende, og forhaandsbukkede billetter. Sa ingen provde seg der. Vi spilte godtroende turister og viste blidt frem billettene naar konduktoren kom... men den gikk ikke! Og inn bar det i de vanlige vognene med horden! Du verden for et kaos! Der la og satt folk under bord og i midtgang. Det var bare a 'benke' seg til i midtgangen. Hans ble alles hyllehjelpere. Sa han blidt loftet bager ned av hyllene og opp igjen og ned igjen for folk som trengte noe i bagene sine. Vi kom i allefall frem!

Rishikesh var ikke som jeg husket. Det var saa fullt med mennesker og koegang i gatene, at jeg kjente at jeg ikke fikset aa gaa der. Etter et par dager var jeg allerede lei. Det var saa ukoselig i de store folkemengdene med alle de rare menneskene som skulle ha sitt hellige dupp i Ganges. Atmosfaeren var rett og slett ikke god her. Men vi ble kjent med mange mennesker her og ble en hel gjeng som holdt sammen, med yoga paa terassen, hyggelige middager og rafting i Ganges. Hoytalerne spraket over byen til stemmen av 'festkomiteen' som etterlyste savnede mennesker... Et sted mellom 50 - 100 millioner mennesker besoker denne festivalen. Saa kanskje ikke rart noen blir borte i strommen... Etter en uke bestilte jeg meg flybillett til Nepal, mens gutta ville fortsette videre paa sykkel. Saa skiltes vaar veier og jeg dro spent videre alene.

Kathmandu i skrivende stund. Lurte paa hva jeg naa skulle finne paa og tok en tur til et reisebyra for a sjekke ut noe trekking. Der fikk jeg tilbud om aa vaer med en gutt til Everest base camp. Han kom tilfeldigvis innom reisebyraet mens jeg satt der, og vips, sa var avtalen i boks. Jeg fikk en dag paa meg til aa ordne klaer og sko osv. Saa bar det avgarde med fly til Lukla 2800m hvor vi startet var vandring oppover mot Everest. Min nye venn Lindy fra St. Lucia i Caribbien bar sin egen sekk mens jeg hadde med meg min egen baerer. I tillegg hadde vi med oss guide. Vi startet med freidig mot og traakket i vei. Hehe... joda, dette gikk jo ganske saa greit. Det hjalp meg en masse at Lindy hadde sekk paa ryggen.. da var vi liksom litt likestilte.. Topptrimmet mann. Og jeg er jo kav raatten.

Det var en gledelig fryd i oss begge over naturen og skjerpafolkets liv der vi gikk med vaart freidige mot. Rhododrendron er Nepals blomst, og vokser ogsa her som store treaer men mange vakre farger. Selv ogsa gule! Som er min favorittfarge nar det gjelder blomster. Vi snuste inn naturens dufter. Inkludert yak-kuene og eslene som passerte fullastet med varer paa veien. Dette var fantastisk. Overraskelsen var ogsaa stor over skjerpafolkets enorme styrke til aa baere varer paa ryggen i fjellheimen. Opptil 75 kilo kunne de baere med seg der de forsvant oppover i lia i slipperser... men vi liksom hadde riktig fjellutstyr...!! Jadda!

Gjestehusene var kalde og forholdsvis ukoselige. Og vi blei ganske overrasket over at de ikke var isolerte eller hadde noen saerlig form for fyring... Dette begynte og bli kaldt... Ikke varmt vann, og fjellvannet var saa kaldt at vi til slutt dreit i hele kroppsvasken. Til hoyere vi kom, til mindre muligheter, og dyrere ble alt. Vi kunne kjope oss bucketshower... Men det fristet lite aa 'dusje' i ned til naermere 0 grader. Jeg gjorde det en gang, og brukte resten av kvelden paa aa faa tilbake varmen.

Maten var ikke heller av det beste. Og mye spaghetti og nudler blir brukt som 'vomfyll'. Sherpa-stue var noe det gikk mest i for min del. En slags suppe med litt poteter og gronnsaker inkl. nudler... men den var styrkende.

Vi brukte 8 dager for a naa toppen. Da hadde vi to dager tilsammen med aklimatisering for aa kunne taale hoyden. Gjennomsnittlig 5-6 timers vandring hver dag oppover. Dagen for den store bestigningen startet vi kl 0430 om morgenen. Til maaneskinn og nysno.... brrrr.... det var kaldt. Klokken 10 var vi paa Kala Patthar 5545 m og kjempefornoyde! Endelig var vi fremme! Og vi hadde klart det! Den siste vandringen opp var det toffeste paa hele turen. Lindy aapnet Whiskeyflasken, og vi tok alle en liten klunk for aa feire. Vi satt en times tid paa toppen og noyt synet av Mt. Everest og alle de andre vakre fjelltindene rundt oss. Vi hadde panoramautsikt. Og filmet og tok bilder.

Det var det. Sa var det aa begynne vandringen nedover igjen. Hm... det var liksom ikke like morsomt da... na var vi jo ferdig med aa naa toppen, men det var jo en vei tilbake ogsaa... Men vi hadde jo ikke noe valg. Sa bar det avgaarde igjen. Nedover - oppover - nedover osv osv. Jeg ble syk pa vei nedover, og vi maatte ta inn pa en fjellstue saa jeg fikk spydd meg ferdig. Heldigvis holdt det med en dag. Neste dag var jeg forholdsvis fin igjen saa vi kunne fortsette videre. Mange har vaert syke i fjellet og helikopteret kjorer daglig skytteltrafikk og henter ned folk. Hoyden krever sitt. Og billig er det ikke!!! 7500 dollar for en tur. Lurer paa om forsikringen dekker dette...?

Det var en toff og kald opplevelse, men jeg er kjempeglad for at jeg gjennomfoerte det. Men baade Lindy og jeg er enige om at vi gjor det ikke en gang til.

Naa er vi tilbake igjen i Kathmandu. Her er streik i byen og rene '17. mai' stemningen. Mange demonstranter gaar i gatene med instrumenter og flagg og rop. Alt er stengt, selv banker, butikker, busser og all mulig transport. Ingen penger er mulig aa ta ut. Ingen restauranter er apne... Men alle hoteller fungerer, sa vi lider ingen nod. Hvor ferden gaar videre vet jeg ikke enda. Venter paa at streiken skal bli ferdig sa jeg kan oppsoke et reisebyra og sjekke noen flybilletter videre - et eller annet sted... Tror i allefall jeg setter nesen hjemover og kanskje finner meg en strand paa veien... So long...