Til å være hovedstaten i Vietnam var det overraskende lite å gjøre i Hanoi. Tenk deg: hovedstat og ingen supermarked. Men det var mange andre markeder så klart. Hver gate hadde sitt tema: barneleker, klær, sko osv. For to jenter på utkikk etter shampoo og balsam, var ikke det mye til hjelp. En fin måte å få en oversikt over gamlebyen på var å bruke sykkeltaxi og det perfekte tidspunktet å ta seg en tur med de småvinglete vognene, var så klart rushtrafikken! Er det en ting man må passe seg for i dette landet så er det trafikken. For Gro Yngvill var nok den største utfordringen det å krysse gata. Heldigvis tok to- og firhjulingene hensyn til de stakkars turistene som satt litt smånervøse og tittet på byen i hver sin sykkelvogn.

Etter en lat kveld med film, ble det en forhåndsvis rolig dag. Veldig godt når formen er litt haltende etter stadig skifte mellom varme og kulde, samt air-con. Derfor ble det en tur rundt Hoan Kiem Lake. En koselig liten innsjø omringet av blomster. De har pyntet byen med gult og rødt i sammenheng med nyttårsfeiringa i slutten av januar. En avslappende dag ble avsluttet med bursdagsfeiring/avskjedsmiddag. Middagen skulle spises ved Green Mango, et av byens flotteste restauranter der kokken har laget mat til Bill Clinton. Vi fikk til og med privatrom og bestikket var merket med Ralph Lauren - ikke hverdagskost for to backpackere på budsjettur.

Dag 20 og avreisedag. Denne gangen skulle vi bytte bussen ut med fly, til stor glede for bussleie turister. Vi hadde god plass på flyet og turen tok oss en snau time.
Laos baby! Vientiane, Laos hovedstat. For en kontrast til Vietnams konstante tuting, mopeder og kaotiske trafikk. Dee hadde fortalt oss på forhånd at Laos var mer laid back enn Vietnam, men at forskjellen var så stor hadde vi aldri trodd. Hvor mange steder blir man møtt med tidenes blideste mann i passkontrollen og får beskjed om å smile pent? Vi likte oss allerede før vi kom oss ut av flyplassen.

Dagen etter var det tid for tuc-tuc sightseeing. Vi fikk se mye av byen på kort tid, for vi skulle reise videre allerede i ett-tida. Stoppestedene på rundturen var:
Wat Si Saket, her kan man finne over 2000 Buddha statuer og er i dag Vientianes eldste tempel fra 1818. Phat That Luang, som er Laos viktigste monumemt og nasjonalsymbol og til slutt Cope senteret. Senteret er et rehabiliteringssenter hvor de hjelper mennekser som har måtte amputere på grunn av sykdom eller som har mistet armer/bein og derfor trenger proteser. Cope står for: Cooperative Orthotic Prosthetic Enterprise. Det er gratis, slik at hver og en skal ha mulighet for hjelp. Under Vietnamkrigen for over 40 år siden ble Laos et av de mest bombede landene noen sinne. Over 200 mill bomber ble sluppet rundt om i landet, og fremdeles er det over 80 mill udetornerte bomber igjen. På grunn av dette er det hele tiden nye ulykker hvor bomber eller miner er årsaken.

Neste stopp på veien var Vang Vieng - mest kjent som partysted og for dødsfall i forhold til tubing ned elvestrøket. I stedet for hotellrom skulle vi disse to nettene sove i Bungalow - hvor heldig er ikke vi?
Etter en sjarmerende natt under myggnett var vi klare for å padle nedover elva, ikke i badering, men i kajakk. Turen på elva var fantastisk. Landskapet var flott, sola skinte og vi storkoste oss. Halvveis stoppet vi og slappet av i hver vår hengekøye - kunne livet bli bedre?
Etter kajakkturen skulle vi besøke "the blue lagoon". Her bada og sola vi oss. Enkelte hoppet fra de høye trærne og med i vannet, mens andre likte seg best nede på landejorda. Vi var begge av den siste typen.

Selv om vi koste oss i Vang Vieng, og kom til å savne bananpannekakene med sjokoladepålegg, måtte vi reise videre. På turen over fjellet stoppet vi ved et flott utsiktspunkt. Utsikten kunne til og med nytes sittende på do - for toalettbåsene hadde kun 3 vegger. Ikke alle toalett hvor man tar bilder, men her var til og med panoramafunksjonen i bruk. Etter 7 timer med høye fjell, dype daler og svingete vei kom vi endelig frem til Luang Prabang. Laos beste nattmarked, flott solnedgang og ikke minst elefantridning og Kuang Si Waterfalll. Å ri på elefanter var en kjempeopplevelse, selv om Kristine var sikker på at vi kom til å falle av opp til flere ganger. Etter en liten rundtur langs elvebredden skulle vi få lov til å bade med elefantene. Det er ikke bare på film elefanter spruter vann med snabelene Vi ble mildt sagt søkkvåte, men gøy var det.

Vi hadde sett på bilder at Kuamg Si Waterfall skulle det være et vakkert syn. Vakkert er det sikkert, men når det ser ut som en maurtue, (bare at maurene er byttet ut med Kinesere) er det ikke like vakkert. Til vanlig er det kun 50 besøkende ved denne bortgjemte fossen om gangen. I dag var det nærmere 2000. Fossen var veldig flott, men vi var enige om at fossene vi har mer imponerende fosser i Norge. Vi ble fortalt at det var et basseng helt på toppen av fossen og dit orket ikke kineserene å gå. Så vi tok beina fatt og tuslet oppover. Terrenget ble bare brattere og brattere, og når vi trodde at det ikke gikk an å bli brattere, ble det enda brattere. Svette og med melkesyre i beina nådde vi til slutt toppen. Bassenget var en liten dam, men vi klarte det nå hvert fall. Alle var nok ikke like forbøyde med hva som ventet på toppen, men nordmenn som er vandt med å gå fjelltur synes det var en fin opplevelse. Vi grua oss litt for turen ned, men det gikk overraskende lett. Skulle bare ønske at vi hadde hatt joggesko/fjellsko i stedet for sandaler. Det var godt å kjøe seg ned i det blå vannet når vi kom ned igjen, til tross for alle Kineserene som tok bilde av oss.

Tidlig neste morgen var sekken pakket og lunsjposen klar (nudler). Vi skulle reise videre i privatbåt oppover Mekong River. Turen skulle ta oss to hele dager, med overnatting i en liten landsby. Før vi kastet loss skulle vi være med å gi mat til munkene. Munkene her får kun lov til å spise mat som er blitt gitt til dem før 12. Derfor setter lokale og turister seg ned på fortauet med store mengder ris, bananer og kjeks. Når munkene passerer putter man maten i matbollen de bærer med seg. Det var litt merkelig, men samtidig veldig fint å være med på.

Vel ombord på vår private langbåt kastet vi loss og satte kursen mot Thailand. Det var kjølig på elva, og vi fikk endelig bruk for de tykke genserne og vindtette jakkene. Det var nok enkelte som angret litt på at de ikke hadde tatt med seg varmere klær, men det var heldigvis pledd ombord på båten. Sola tittet frem mellom skyene utpå dagen og varmet godt. Det ble noen behagelige timer med soving, lesing eller bare med å se på omgivelsene som passerte forbi oss.

Overnattingsbagen var pakket og vi var spente på hvordan kveldens overnatting ville bli. Landsbyen vi kom til var noe av det mest sjarmerende vi har sett. Med nysgjerrige barn på alle kanter ble vi tatt med på omvisning, danset gangnam style, hadde photo shoot og spilte fotball. Den største opplevelsen for to nyutdanna lærere var nok da vi fikk bli med barna til skolen. Der leste vi sammen med barna og lekte leker til lyset ble slukket. Helt klart et besøk som vil bli husket lenge.
Før sola sto opp galte ikke bare en hane, men sikkert ti. Trøtte og ved hjelp av hver vår lommelykt fant vi tilbake til elvebredden og båten. Vi hadde 8 nye timer foran oss før vi kunne gå i land, gå gjennom passkontroll og kjøre over brua til Thailand. Det var rart å plutselig være i Thailand igjen. Slutten på reisa var plutselig veldig nær. Etter en kort stopp, kun tid til middag og overnatting, i Chiang Khong, var vi på plass i bussen igjen. På veien stoppet vi ved "The White Temple". Omringet av hvite krystaller og underverdenen var det helt klart ett av de flotteste templene så langt, og vi har sett en del.
Chang Mai, vår siste destinasjon før returen til Bangkok, templenes by. Vi skulle gjerne ha sett mer av byen, men turen var snart over og det var på tide at vi fikk bestilt flybilletter fra Bangkok og hotell i Phuket. Det er ikke bare bare å bestemme mellom alle de flotte stedene, men man må bare ta et valg. Vi endte med å booke 8 netter ved Kamala Beach. Et perfekt reisemål for de som vil slappe av i rolige omgivelser, akkurat det vi var på utkikk etter.
På kvelden tuslet vi rundt på markedet før vi skulle på show, Ladyboy-show. Veit ikke hvem som koste seg mest, jentene eller den ene gutten som ble med (de andre reiste på thaiboksing), men det var et flott show. Ikke alle som var like flinke til å leppesynge, men de flotte kostymene og dansinga distraherte de fleste. Det var ikke mange som fokuserte på leppene, for å si det sånn.

Nest siste dag gikk stort sett med til reising. Vi skulle ta nattoget til Bangkok. Det morsomme med nattog her er at de går allerede i tre-fire tida. Så mesteparten av reisinga foregår på dagtid. Er det en ting vi har blitt gode til så er det å reise, enten det er med buss, båt eller fly.

Det var mildt sagt en merkelig følelse å komme tilbake til Bangkok Centre Hotel. Det var nesten som å komme hjem. Dessverre hadde Gro Yngvill blitt dårlig og nattoget hadde ikke gjort det bedre. Så hun ble liggende på hotellet mens Kristine ble med noen av de andre i gruppa til MBK shopping senter, The Grand Palace og China town.

Etter 30 dager på reisefot, tre land, lange timer på buss, titalls hoteller, to home stay, atv-safari, ulike båtturer, sykkeltur, markeder, gode middager, motorsykkeltur, altfor mange tidlige morninger, elefantridning, kajakktur, mye latter og glede og mye mye mer var det på tide med den aller siste avskjedsmiddagen. Skal si Dee vet å velge restauranter som vi kommer til å huske, Gabbages & Condoms - google de som er nysgjerrige. Maten var nydelig og stemninga god, men vi kjente på det at det var siste kveld sammen. Kvelden ble avsluttet i Khao San road med tårn og bøtter. Det var rart å si farvell til gjengen. Vi har blitt en liten familie. Spesielt vi 12 som har reist sammen fra dag en. Samtidig skal det bli godt å reise videre på egenhånd, kontrollere tid og sted selv og endelig kjenne på det å reise bare vi to. Nå ser vi frem til late dager med soling ved Kamala beach før vi etter hvert reiser videre til Kuala Lumpur og deretter til Australia.