Å vandre rundt i Otavalos gater en lørdag formiddag er en kilde til godt humør. Denne lille byen blant de store vulkanene er nemlig kjent for å huse et av Sør-Amerikas flotteste markeder. Her kan man få kjøpt alle slags fargerike klær i vevd og strikka format, samt akvareller, smykker og alskens souvenirer. Med andre ord en stor turistmagnet, men den store mengden kjøpeglade amerikanere og tyskere kunne ikke ødelegge den koselige atmosfæren som de lokale menneskene spredde om seg. Jo visst var det mange vakre ting å kjøpe på markedet, og det var ikke akkurat vanskelig å svi av et par dagsbudsjett på diverse fargeglade klesplagg og hjemmehekla sjonglørballer. Men det som virkelig gjorde Otavalo til et så herlig sted å være var, som sagt, de usedvanlig vakre menneskene. Otavalenerne liker tydeligvis å ta på seg "bunaden" hver eneste dag. Kvinnene tusla rundt i gatene med hvite broderte bluser, svarte skjørt og gullsmykker. På ryggen hadde de kanskje en unge eller to, og i hånda en bærepose fra nærmeste grønnsaksbod. De like elegant påkledde mennene var kanskje litt sjeldnere å se, men det fantes en del som var ikledd både ponchoer og hatt, og absolutt alle hadde langt silkesvart hår som de enten hadde dandert i en flette nedover ryggen, eller i en praktisk hestehale. Vi må si at disse menneskene fascinerte oss ganske mye. Det er noe spesielt med å vandre rundt i en by hvor alle er så vakkert kledd. (I Norge skjer jo dette bare på 17.Mai). Det var som å vandre rundt i et nasjonalromantisk maleri, hvor det eneste som ødelagte helheten var backpackerne og pensjonistene med sine tenissokker, sandaler og oransje ryggsekker. Alle var så utrolig vakre og elegante at det var med store vanskeligheter man lot være å glo på dem konstant.Så selv om vi ikke glodde konstant så kan man i hvert fall si at vi iakttok dem med stor interesse. Dette så vi:

-En tenåringsjente, med en sånn nydelig drakt på seg, som satt på gresset ved siden av fotballbanen og nøye fulgte med på fotballtreninga.(Venta sikkert på kjæresten sin). Alle spillerne hadde langt hår i hestehale, og treneren hadde hatt og poncho.

- En veldig liten, veldig gammel tiggerdame som gikk sammenkrøket rundt med en liten hund i en taustump. Selv om denne damen var veldig fattig, hadde hun allikevel på seg den samme drakten som alle andre, bare mer møkkete og falmet i fargene.

- En mann med hatt, som tydeligvis var trøtt av livet på markedet, og som satt og sov i en haug med vevde tepper.

Otavalo er nå vårt nye yndlingssted. Vi skal flytte dit engang, skaffe oss sånne drakter og lære oss å strikke ullgensere.