Javel.

Naa befinner vi oss paa kalde New Zealand og lever det mindre luksurioese campinglivet. Foerst kan vi nevne for dere geografi amoeber at New Zealand er delt i to oeyer, nordoeya og soeroeya. Vi landet foerst i Wellington, som er hovedstaden paa New Zealand og ligger paa nordoeya. Og det varte ikke lenge foer kuldesjokket kom. Selv om vaeret her mer eller mindre var likt det i Soer-Australia, er tempraturen laaangt mindre her enn der. Naturen og landskapet i New Zealand er ikke mye ulikt det vi har i Norge, og Wellington minnet oss mye om Bergen.

Ja, Bergen. De hadde til og med sitt eget svar paa floeybanen som vi tok opp og trasket rundt i den botaniske hagen. Ellers gikk vi ogsaa paa kino og saa Kick-Ass, som viste seg aa vaer en ganske saa morsom film. Anbefales! Vi kan ogsaa nevne at vi var paa rom med de saa langt rareste folkene vi har moett pa turen. Etter to dager i "Bergen" tok vi ferjen over til Soer-Oeya, og tog videre ned til byen Christchurch, hvor vi skulle plukke opp vanen vaares.

Det skulle vise seg at Christchurch skulle legge dype spor i oss, eller spesielt Alen. Da vi ankom byen litt sent paa kvelden gikk vi ut for aa spise. Etter aa vandret litt rundt forbi for aa se hva byen hadde aa tilby av restaurenter, kom vi til enighet at vi kunne gaa for noe asiatisk. Arne bestilte fritert kylling, mens Alen dvelte mellom fritert kylling og fritert dumplings. Uten aa vite helt hvorfor, siden vi aldri har hatt en god erfraing med dem(hverken paa restaurant eller naar vi laget dem selv), valgte han dumplings. Riktignok smakte dumplingsene ganske godt for en gangs skyld, men konsekvensene var et dobesoek paa over 10 ganger til dagen i fire dager, spying, dehydrering, og et loefte om at han aldri skal sette en fot inn i en asiatisk restaurant igjen! Saa dagen vi skulle hente vanen i Christchurch begynte ganske daarlig for en av oss. Etter at vi hadde plukket opp vanen, kjoerte vi strake veien ned til Queenstown, som viste seg aa vaere enda kaldere enn noen andre plasser vi hadde vaert.

Et problem med van i New Zealand er at det er vanskelig aa finne gratis plasser der man kan campe. Men guttene vet raad, saa vi sneik oss inn paa et privat omraadet naerme byen, og parkerte i skjul mellom to busser. Foerste kvelden var det bare aa ta opp gassbrenneren, lage middag, for saa aa gaa til sengs.

Dagen etterpaa, og Alen like daarlig i magen, bestemte Arne seg for aa hoppe i New Zealands hoeyeste bungyjump, som var 134m. Alen paa sin side hadde mer enn nok aa holde magen i sjakk naar det kom til den hoeyden. Det er veldig lite annet en kan skrive om hoppet enn at det var en syk opplevelse, og annnbefales alle (se heller paa bildene).

Vi skulle ogsaa dra paa mountain biking, men Alen sin tilstand satte en stopper for dette ogsaa. Paa kvelden bestemte vi oss for aa sjekke utelivet, og vi ble ikke skuffet. Selve plassen Queenstown er ganske liten, men siden den ligger litt i fjellene, er den overfylt med turister og backpackere. Vi kan ogsaa si at de beste damene paa New Zealand ser ut til aa oppholde seg her. Vi ble ogsaa enige om aa moete de hyggelige norske jentene vi ble kjent med i Laos ute, noe vi gjorde og koste oss ut kvelden.

Desverre var det ikke mye soevn vi fikk foer vi ble vekket av en gammel gretten(for aa si det mildt) mann som banket loes paa ruten vaares. Siden det ble en litt sen natt var vi med det foerste ikke helt sikkre paa hva som skjedde. Men vi forstod etterhvert, naar fyren sparket i bilen, proevde aa aapne doerene, og truet oss med skambank(i en alder av 70). Saa der satt vi, Alen bare i bokseren kjoerende rundt i Queenstown paa jakt etter en ny plass aa "bunke", og Arne liggende bak i sengen ennaa lit forvirret paa hva som egentlig hadde skjedd. Vi fant fort en ny plass, og etter aa ha hatt noen gode timer paa oeyet fant vi ut at Queenstown var ALT for kaldt for oss, saa vi pakket sakene og dro til Lake Tekapo.

Lake Tekapo er ikke noe mer en to hus, en bensinsstasjon og et spa resort. Men akkurat da var det nettopp det vi trengte, saa den dagen gikk til bading i varmekilder. Naa sitter vi i matforgiftingbyen Christchurch og er paa vei mot Nord-Oeya.

Hilsen

A-Teamet