Vi forlater alle Australia med tungt hjerte og entrer vårt fly til Fiji.
Vi flyr med Air Pacific som er Fijis eget flyselskap og allerede på flyet får vi en smakebit på vår neste destinasjon. Alle ønsker oss velkommen med Bula!, som betyr et varmt hallo,og alle har blomster i håret. Vi lander på en flyplass (eller skur) helt nede i vannkanten og blir tatt imot med hula hula musikk og blomsterlays…og nok en gang mengder med Bula!! Hvor vi skal bo vet vi ikke, men etter et par Bula Bula har vi truffet en hyggelig Fiji dame som hjelper oss og i løpet av en halvtime er vi på vei til Sonaisali. En liten øy på utsiden av fastlandet. Etter en taxi tur og en liten båt tur ( og ørten Bula Bula )ankommer vi vårt lille paradis. Palmer, hvite strender og verdens fineste bungalow med eget boblekar på verandaen helt nede i vannkanten. Jeg er i himmelen ! Egentlig hadde vi bestemt oss for å øyhoppe, en natt her og en natt der, men vi er slitne alle mann, så vi bestemmer oss raskt for at her skal vi bli noen dager. Anna og Johanne har store øyne og mener bestemt at dette er det fineste stedet vi har bodd på. Dagene løper av sted og vi gjør ingen verdens ting foruten og nyte hverandres selskap, bade og spise "god"mat ( for Jørn er jo alt godt). Jentene blir med i en barneklubb og ser ut til å stortrives med det. Et av høydepunktene under oppholdet her er når vi venter på "det store froskeløpet" som skal avikles på onsdag . Alle barna fanger hver sin frosk og setter nummer lapper på dem, og så er det bare å vente å se hvem av froskene som er først ut av en stor sirkel (som dere skjønner er det ikke mye som skjer her).
Jørn og jeg sitter på verandaen (dvs. jeg i boblekaret og han i en stol) hver kveld og prater om alle våre opplevelser og innser at vår reise nærmer seg slutten( slutten og slutten..vi har drøye 3 uker igjen, men for oss føles dette som slutten).
Etter tre hele dager med total avslapping på resorten, føler vi at vi må få sett litt av hva dette landet har å by på. Man kan ikke dra halve jorda rundt og bare ligge rett ut i paradis( selv om det er det vi egentlig har lyst til). Award winning tour on the island er The Safari jet Tour som visstnok tar oss med inn i jungelen og lar oss hilse på en liten landsby med innblikk i deres ritualer og hverdagsliv. I disse landsbyene må man bli invitert inn av høvdingen, og får man innpass blir man invitert til å delta på kava seremoni.
Dette er en velkomst seremoni og etter man har deltatt på denne kan man anse seg selv som en del av stammen og vandre fritt rundt i landsbyen uten og måtte banke på noen dører, men bare gå fritt inn.
Kava er laget av røtter og når man drikker det blir man nummen i tunge og svelg og kan få litt hallusinasjoner. Detta MÅ jo Jørn få med seg. Etter en lang biltur innover i fjellene kommer vi til elvebredden hvor vi skal hentes opp av Jet båtene. Dette er båter med vannjet motorer. Denne motoren gjør at båten kan snues alle veier og gå på grunt vann., i en vill fart!! En fantastisk flott natur omringer oss, med høye grønne gresskledde fjell og i bunnen denne elven som vi skal følge enda lenger innover. Vi farer av sted….vi hyler i kor alle mann, dette går unna og er moro. Langs elvebredden sitter landsbyfolk og vasker tøy, fisker og bader. Vi får streng beskjed om å vinke og de vinker alle tilbake med store smil og roper Bula Bula. Fantastisk opplevelse.
Vi entrer landsbyen og små, vakre "litt" skittne barn tar oss imot og følger oss inn i landsbyen. Det er enkle kår, men alle ser de lykkelige og friske ut. Her er det tilbake til 1800 tallet hvor de er bønder og fortsatt pløyer med okser. Området er frodig med elven på den ene siden og jungelen på den andre så tilgangen til mat er bra for disse menneskene. Når vi er inne på mat, så er det nettopp her oppe i fjellene kannibalene levde og her oppe den siste hvite mann ble spist i 1846 (Pastor James Baker, misjonær fra England). Han fleipet med håret til høvdingen og det gjør men ikke her nede. Håret er hellig og en stolthet for disse menneskene. Han ble derfor kokt og spist. Til og med hans lærsko ble forsøkt fortært. Kannibalene hadde aldri sett sko før og trodde det var en del av kroppen. Det sies at de kokte dem i 14 dager og prøvde gang på gang å spise dem. Restene av disse lærskoene er å se på museumet her. Trekvart av skoene ble spist og det kan fortsatt sees bitemerker i læret. Alle menneskene fleiper over kannibalismen her nede, men de strevde veldig med å få avviklet den. Kirken ble den som til sist "ryddet" opp og halshugde alle som var kannibaler. Effektivt men brutalt.
Etter Bula Bula Bula …ankommer vi høvdingens telt og blir alle invitert inn. Vi overrekker kavarøtter som gave og hans menn begynner å tilbrede dem umiddellbart. Dette er et godt tegn. Det ser ut til at vi blir godtatt. Mennene blir plassert fremst, mens kvinnen får beskjed om å holde seg i bakgrunn. Etter mye rituelt snakk og klapping …….trer høvdingen frem og begynner å dele ut kava til oss. Når han står foran oss skal man klappe en gang og si Bula…drikke …deretter klappe to ganger å si vitaka. Jørn er en av de første som heller innpå….han snur seg og gliser bredt til oss jentene i bakre rekke og synes slettes ikke det var så verst. (det smaker som gjørme vann sies det! Hva nå det egentlig smaker)
Jeg vil jo helst ikke ta imot denne drikken, da det er uhøflig og ikke drikke opp…og jeg som er så sær på sånne ting er redd jeg ikke vil klare å tømme koppen. …men plutselig står høvdingen foran meg og jeg tør heller ikke si nei takk. Klapp, Bula..og drikk…jeg prøver og ikke puste og bare svelge det ned. Det går så fint og jeg kjenner tunga dovner vekk…… og plutselig er vi nok en artig opplevelse rikere. Vi spiser lunsj i landsbyen …eller la meg korrigere…Jørn spiser lunsj, vi jentene pirker litt , men finner redning i medbrakt Ritz og Oreo kjeks også denne gangen. Dagen avsluttes med lokal sang og dans.
Alle menneskene i landsbyen har gitt oss innsyn i deres hverdag og utvist en kjærlighet til livet og hverandre som har gitt oss noe å tenke på. Vi vinker farvel og vet med visshet at denne opplevelsen er spesiell og utenom det vanlige. Jack Sparrow eller Josh som han egentlig heter (vår båt sjåfør ) venter med båten ved elvekanten. Instruksene er klare… ..på med redningsvester, alle kameraer og løse gjenstander vekk. Vi skal kjøre "Hollywood" svinger på veien ned igjen og vi kommer helt sikkert til å bli våte. "Hollywood" svingene viser seg å være svinger med fullt rattutslag i full fart. Resultatet er at båten hopper sidelengs og snus 180 grader på vannet og vi bråstopper med en bølge vann som kommer etter oss opp i båten. Alle hyler og fryder seg og "Jack Sparrow" reiser seg og tar en opptelling av passasjerer. Ingen overbord!! Dette gjentar seg flere ganger på vei hjemover og det er like artig hver gang.
Vi reiser ut på øya vår igjen, klarer liksom ikke å få pakket sakene og dratt videre, vi koser oss så veldig alle mann. Anna og Johanne har fått to australske venninner i Kids Club og insisterer på å bli.Dette er barnas paradis, de fanger krabber, gekkoer og ukas høydepunkt med Frog Race er i kveld, så nå skal de ut å fange padder til alle på Resorten. Kvelden begynner med "firewalking" hvor disse Hula guttene går på glødende kull. En flott seremoni i soldnedgang men sang og musikk. Menneskene her nede har en varme som jeg ikke har sett maken til noe annet sted i verden.
Så er det dags : FROG RACE! Vi hadde vel ikke helt skjønt hvordan det skulle foregå. Trodde det var en barne aktivitet. Det er det ikke. Dette er for alle og ved hjelp av en auksjon kjøper man seg en familiefrosk som man navngir og som representerer vårt hjemland. Å hei hvor det går….. Den første frosken går for 30 Fiji dollar (120 nkr) Det var vel litt drøyt dyrt tenker jeg og skal vente på "billigere "frosker. De lar vente på seg ….og jeg smeller til som første bud på frosk nr 6 med 50 $ FD.
Den blir vår og vi gir den navnet Viking of Norway. Dette er hyggelig og veldig moro for både store og små. Froskene entrer ringen med nummerlapper på ryggen og blir presentert med navn og hvilket land de konkurrerer for. Vår frosk er en svær "støgg" rakker. Vi har stor tro på den. ..men nei, vi når ikke helt til topps, vi blir nr 4 og er egentlig litt misfornøyde med det (konkurranse instinktet er på topp!). Men kids klubben fikk jo inn litt driftspenger og det var gøy!!
Vennlig, vakkert og rett og slett vidunderlig har disse dagene på Fiji vært. Vi pakker våre saker for 50 gang og setter kursen mot Amerika. Et fly fra Norge lander i LA bare 45 min før vårt og det har med seg våre kjære ..Anne, Esben, Kaja, Astrid og Olemann . Vi gleder oss veldig. Nå er det bare å brette opp armene for nå skal all verdens barneparker testes ut ………det er godt vi har slappet av en stund...